Hvorfor dette valget av overskrift?

Forhåpentligvis har overskriften provosert flere enn noen få. Det er isåfall et positivt tegn, for da jeg fikk diagnosen MBD (Minimal Brain Disfunction – senere kalt ADHD) i 1991 så var mongobarn og problembarn det man ble kalt.

Vi har kommet langt siden 1991, men fortsatt kan man høre barn i skolen bli kalt for problembarn, mongobarn og at ADHD egentlig bare er en diagnose man putter på de barna som ikke har lært å oppføre seg. Det viser bare at vi selv i 2013 har manglende kunnskap om både mental helse og om mine diagnoser (ADHD og Asperger). Forteller man at man har ADHD, så tenker alle på den litt ukonsentrerte og urolige gutten i klassen som fikk sporadiske raserianfall.

Jeg er et bokstavbarn – men, jeg ville ikke endret på det for alt i verden.

Det var ikke lett å vokse opp med ADHD. Jeg fikk diagnosen for 21 år siden, da var jeg 3 år. Det var ganske revolusjonerende på den tiden. Selv idag er det ytterst få som får diagnosen så tidlig.

Jeg snakket ikke sammenhengende, jeg brukte begge hendene og begge beina. Jeg klarte aldri å sitte stille i mer enn noen sekunder. Jeg holdt på med ti ting samtidig, og ble aldri ferdig med noen av dem. Det var med andre ord aldri noen tvil om diagnosen min verken hos fastlege, overlege på barneavdelingen eller etterhvert i utredningen av meg.

Foreldrene mine fikk tidlig beskjed om at jeg ville antagelig ligge 2-3 klasser bak alle andre på skolen og jeg ville sannsynligvis aldri kunne ha en fast jobb eller klare meg på selvstendig på egenhånd. Ingen trodde jeg noen gang ville klare å snakke sammenhengende eller fungere normalt.

Etter en periode fikk jeg også lov til å begynne på Ritalin. En ADHD-medisin som hjelper meg med å holde konsentrasjonen og roen. Den hjalp meg slik at jeg fikk bedre motorisk kontroll og ro slik at jeg fikk tid til å formulere setninger og fullføre de ordene jeg startet på. Foreldrene mine fortalte at den dagen jeg startet på medisiner var den beste dagen i livet deres, da kunne de se meg slappe av og de kunne se meg leke og fullføre de tingene jeg startet på.

Barnehagen – mitt livs mareritt.

Jeg var såpass uheldig at jeg havnet i en barnehage som var full av barnehagetanter som ikke trodde på medisinering. De hadde visstnok urter som hadde mye bedre effekt. De kontaktet barnevernet med påstanden om at foreldrene mine ikke var skikket til å oppdra meg og at det var dårlig oppdragelse og ikke diagnosen som gjorde at jeg var et «problembarn». Jeg hadde altså ikke ADHD, men var offer for foreldrene mine sin inkompetanse og manglende oppdragerevne.

Barnevernet kom på banen og i over 1 år ble jeg tatt av medisinene mine og fulgt tett opp av barnevernet, i denne perioden så fikk jeg sukkerpiller (placebo) som skulle lure meg til å tro at jeg fikk dem som normalt.

Hver eneste kveld sto jeg foran kjøkkenskapet hjemme og gråt desperat. Jeg visste at tablettene mine lå oppe i skapet og mamma måtte se hjelpeløst på hvordan jeg sleit.

I samme periode så ble familien min tett fulgt opp av barnevernet. Vi hadde to personer som var hjemme hos oss flere ganger i uka over en periode på 12 måneder. De fulgte med på hvordan foreldrene mine vekket meg om morgenen, hvordan de taklet raseriutbruddene mine, hvordan mamma fulgte meg til skolen og hvordan vi spise middag.

De fulgte med på hvordan vi feiret bursdag, de var med meg på skolen og de fulgte med på hvordan foreldrene mine taklet meg når jeg ikke fikk sove om natta.

Konklusjonen deres ble til slutt at foreldrene mine var fantastiske foreldre, faktisk fikk de fortalt at de var eksemplariske foreldre og at jeg var et heldig barn som hadde en mor og en far med så mye kjærlighet og pedagogisk forståelse. Det eneste de hadde å klage på var at moren min lot meg smake på glasuren mens vi laget sjokoladekake. Det var visstnok ikke bra for barn å spise rent sukker på den måten. Iløpet av 12 måneder var dette den eneste tingen de hadde å kommentere, hvilke andre foreldre kan skilte med en så plettfri vandel? Sikkert ikke mange.

Barneskolen.

Jeg er heldig som har og alltid har hatt så engasjerte og fantastiske foreldre. Moren min hadde begynt å kjempe mot kommunen lenge før jeg begynte på skolen og jeg hadde derfor en del ekstra hjelp og støtte allerede fra førskolen.

Jeg hadde min egen assistent som satt med meg i timen og engasjerte meg når hun så at jeg begynte å miste konsentrasjonen og hun hjalp også til med oppgaver om det var noe jeg lurte på. Jeg hadde også ekstratimer med lærer og fikk en til en undervisning i de fleste fag.

I tillegg til alt dette så var moren min tilstede på skolen i store deler av småskolen. Klassen min kalte henne for reservemamma fordi hun alltid passet på alle og var så blid og grei.

Det største problemet jeg hadde var å konsentrere meg over lengre perioder på skolebenken. De første 10-20 minuttene gikk som regel greit, etter det så begynte jeg å se på sommerfulgene utenfor vinduene. Jeg begynte å undre meg over hvem det var som hadde malt veggene eller andre ting i klasserommet.

Var det en polsk arbeider eller var han norsk? Hvorfor valgte han gul farge, var det kanskje favorittfargen hans? Hvor lang tid brukte han på å male hele klasserommet tro? Dere vil bli overrasket over hvor mye vi med ADHD kan reflektere over de minste detaljene i hverdagen.

Måten jeg prøvde å holde fokus på gikk fra å lage krusseduller i boka til å klippe i klærna mine og spise visklær. Jeg hadde alltid et eller annet i hånda som jeg fiklet med for å forsøke å holde konsentrasjonen.

Jeg ble tatt ut av timen av assistenten min når hun så at det ble for mye for meg. Det skjedde ganske ofte. Da fikk jeg lov til å spille pedagogiske spill på PC-en eller gjøre helt andre ting, slik at jeg kunne holde ut resten av dagen på skolen.

Venner på barneskolen

Det var vanskelig for meg å holde på venner, jeg var slitsom å være rundt, aktiv, urolig og forsto ikke sosiale normer.

For eksempel så kunne vennene mine forsøke å vise klart og tydelig at de ikke ønsket å leke med meg – men jeg presset meg på dem, for jeg ville jo leke.

Foreldrene mine passet på å alltid kjøpe meg de kuleste klærna og jeg hadde alltid de nyeste filmene og dataspillene, de kuleste lekene og masse annet som barna kunne bli imponert av. Dette gjorde de slik at jeg skulle ble interessant å leke med allikevel, alt for å kompensere for det slitsomme med ADHD-en min.

De var også aktive i å arrangere kule og spennende ting, og jeg husker at de nærmeste vennene mine igjennom barndommen var med på fredagsklubben. Da møttes vi hjemme hos meg etter skolen på fredager, så på film, spiste godteri og potetgull.

Nesten som en bursdag hver eneste uke, med andre ord.

Jeg skjønte jo aldri da jeg var barn at foreldrene mine gjorde dette for at jeg skulle holde på vennene mine og jeg forsto ikke at mange av vennene mine var venner med meg bare fordi jeg hadde alle de kuleste tingene, men det gav meg en god selvfølelse når så mange ville være hos meg. Det var jo det viktigste for foreldrene mine.

Ungdomsskolen

Jeg hadde også assistent og «en til en»-undervisning hele 8., 9. og 10. Dette var ikke noe som kom automatisk. Da moren min ikke var på skolen for å hjelpe til, så var hun å sloss med politikere for at jeg skulle få den støtten og hjelpen som jeg trengte. Det gjorde hun igjennom hele barne- og ungdomsskolen.

Hele ungdomsskolen slet jeg i alle fag bortsett fra matte. Jeg manglet fantasi, forståelse og forsto ikke gramatikk. Selv idag aner jeg ikke forskjell på verb, substantiv, adjektiv eller alt det andre. Jeg har lært meg å skrive på egenhånd ved å se og lære av andre.

Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og med uroligheten min. Det var ofte også på ungdomsskolen at jeg ble tatt ut av timen når det ble for mye, slik at jeg kunne få være urolig uten at det påvirket undervisningen til andre.

Grunnskolen

Igjennom barndommen så lærte jeg å takle diagnosene mine og konsekvensene av dem. Jeg lærte hele tiden nye metoder for hvordan jeg kunne konsentrere meg bedre. Jeg lærte også hvordan jeg skulle tolke ulike sosiale signaler, selv om jeg fortsatt ikke helt forsto dem. Jeg tenkte rett og slett at det viktigste er at jeg reagerer på riktig måte, ikke at jeg nødvendigvis skal måtte forstå hvorfor det er sånn.

Jeg forsøkte i hele barndommen å fortrenge ADHD-en min. Jeg var flau over den, og jeg brukte 70% av energien min bare på å sitte stille. Alle de andre elevene kunne bruke 100% av energien på å ta imot læring. Jeg ville ikke være annerledes og jeg ville ikke være noe problembarn. Jeg var kjemperedd for å få en sånn klistrelapp eller for å bli mobbet.

Hver dag når jeg kom hjem etter skolen så svimet jeg av på senga, helt utmattet og trengte lang tid på å komme meg. Dette var hverdagen min fra barneskolen og til jeg begynte på videregående.

Fra jeg ble født og til jeg var ferdig med grunnskolen så hadde jeg vært i kontakt med 150 ulike fagpersoner som vurderte diagnosene mine. Alt fra psykologer, psykiatrikere, helsearbeidere, leger, barnevern og helsestasjoner.

Videregående

Jeg startet på grunnkurs elektro, mest fordi mine nærmeste venner begynte der, men også fordi faren min er snekker og jeg ville følge litt i hans fotspor. På videregående så klarte jeg meg helt fint alene, bortsett fra at elektro er litt komplisert for en som er fargeblind.

Neste året ble det IKT, og jeg ble senere lærling.

Jeg følte alt løsnet på videregående. Jeg fikk bedre karakterer og følte jeg klarte meg bra. Følte meg tryggere på meg selv og på måten jeg taklet diagnosene mine på.

Jeg besto fagprøven min med glans og fikk høre av sensor at det jeg hadde skrevet var på høyskolenivå, og det nivået får jeg fortsatt høre at jeg ligger på.

Hvordan er det å ha ADHD som voksen?

Nå er jeg 24 år gammel, jeg flyttet ut hjemmefra for snart 3 år siden og har klart meg selv siden da. Jeg har hatt fast jobb siden jeg sluttet på videregående og til tider har jeg både to, tre og fire jobber.

I tillegg til å ha fast jobb, så bruker jeg mye tid på å bekjempe urettferdighet i samfunnet – på alle mulige måter – Det har vært slitsomt, vondt og vanskelig, men jeg er utrolig stolt over å ha klart å vise de som ikke trodde på meg da jeg var 3 år gammel, at til tross for dystre utsikter så har jeg ikke bare klart meg selv, fått fast jobb og fulgt årstrinnet mitt på skolen. Jeg har også klart det med glans.

Det er ikke bare lett å ha ADHD som voksen heller, selv nå som jeg er 24 år gammel så møter jeg situasjoner i livet som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Situasjoner der jeg må begynne helt på nytt med å kjempe med meg selv for å både forstå og vite hvordan jeg skal håndtere.

Jeg er ekstremt impulsiv. Det er ikke alltid jeg verken forstår eller tenker over konsekvensene av enkelte handlinger og jeg sliter fortsatt med å forstå sosiale signaler som blir sendt.

I dag får jeg høre at jeg er reflektert, fornuftig, intelligent og smart. Jeg får ofte høre folk si at flere burde vært som meg og at verden trenger flere som meg. Det er ofte jeg får skryt for ting jeg har skrevet eller temaer jeg har tatt opp.

…det de aller færreste imidlertid vet, er at jeg er en av de barna som de muligens stemplet som både et problembarn og et mongobarn da jeg var liten.

Tenk dere hvordan det oppleves å være dratt mellom forventningene til foreldrene/familien og kravene fra samfunnet. Ingen ønsker å såre eller skuffe familien, samtidig så ønsker de fleste å være såpass integrert og tilpasset samfunnet at man glir under «utlending»-radaren.

Dette er ikke alltid like lett når mange foreldre har manglende kunnskap og forståelse for samfunnet de lever i, samtidig som samfunnet har manglende kunnskap og forståelse for andre kulturer og tradisjoner.

Hvordan er det egentlig å ikke føle tillit fra verken foreldrene eller samfunnet. Du ønsker å være norsk, men du ønsker ikke å gi slipp på verken religion, kultur eller familietradisjonene. Du ønsker å plukke det beste fra begge sider, skape noe eget. Da opplever man at man ikke tilfredsstiller kravene fra verken samfunnet eller familien. Da er man for konservativ, da er man for norsk, da er man en trussel og en skuffelse.

Hvordan skal man føle seg hjemme når man blir sett på som en fremmed?

Er det egentlig mulig å føle seg hjemme i et samfunn med Christian Tybring-Gjedde, Per-Willy Amundsen og Per Sandberg som forteller deg gang på gang at du er et problem – uansett hvor lang utdanning, hvor godt språk og hvor norsk du føler deg?

Tenk hvordan det er å skulle få hijaben sammenliknet med en ku-klux-klan-hette, hvordan det er å måtte forsvare sine egne valg både til hverdags og i de endeløse debattene i mediene. Du er født og oppvokst her, men du blir sett på som om du enten kommer fra en landsbygd i Pakistan eller kommer rett fra et lite telt ute i Sahara.

Hvor norsk føler man seg egentlig når man får spørsmålet: «Hvor er du fra?», og man svarer: «Jeg er fra Tøyen», og man får det litt pinlige oppfølgingsspørsmålet: «Ja, men hvor er du egentlig fra?», og man blir nødt til å svare: «Jeg er født i Norge, men besteforeldrene mine kom fra Pakistan i 1972″.

Hvordan skal man egentlig føle seg norsk når man hele tiden blir sett på som en utlending?

Det er ikke lett å bygge opp en trygg identitet når den eneste følelsen man er helt sikker på, er at man er forvirra…

Er det mulig å bygge opp en trygg, solid og selvstendig identitet når man hele tiden føler at man ikke er god nok verken for storsamfunnet eller for familien? Foreldrene er livredd for at du skal bli for norsk. Samfunnet er livredd for at du skal være en undertrykket, ekstrem trygdesnylter fra den tredje verden med et menneskesyn fra steinalderen.

Skal man føle seg som en fremmed i sitt eget land? Bare fordi man har en religion som ikke er i majoritet, en kultur som er en mix av alt og en farge som etniske-nordmenn bare får etter to uker i syden? Hvorfor blir ikke svensker spurt hvor de kommer fra? Hvorfor spør vi ikke polakker, engelskmenn og amerikanere? Fordi det er umulig å se at de er fremmede på utsiden.

Er man virkelig ikke norsk nok til å slippe unna «hvor er du fra?»-spørsmålet før man ser ut som en etnisk-nordmann på utsiden? Holder det ikke å være norsk igjennom holdninger, verdier, språk og tilknytning til landet? I så fall, hvor langt har vi egentlig kommet i integreringen?

Hvem er det egentlig som er mest integrert i samfunnet…? Fatima som gikk ut av videregående etter 13 år på norsk skole med blanke seksere og som nå studerer medisin eller Christian Tybring-Gjedde som fortsatt ser på henne som om hun er et problem og analfabet fra landsbygda i et «ikke-vestlig»-land? Det er et spørsmål som det faktisk er betimelig å stille.

Les også: Jeg sitter fast mellom to kulturer, skrevet av Isra Zariat for Aftenposten.
Les også: Hva faen er problemet hans med somaliere? av Warsan Ismail

Jeg mener det er all grunn til å reagere når en kjent og profilert lege og psykiater som opptrer i regi av yrket sitt og ikke som privatperson velger å involvere seg i en offentlig debatt på Twitter.

Personlig syntes jeg at det er litt pussig å drive med diagnostisering på Twitter, men så er jo dette en lege som lemfeldig har satt fjerndiagnose tidligere, den gangen var det på Anders Behring Breivik, som han mente burde tvangsmedisineres.

I sitt tilsvar til en leder skrevet av Uriks mener han at han aldri ville ha betvilt diagnosen min dersom jeg hadde oppgitt enten i innlegget mitt eller tidligere i samtalen at jeg brukte medikamenter mot ADHD-en min. Her mener jeg det er selve grunntanken hans om at det på noe tidspunkt kunne være riktig å så tvil om diagnosen til noen i full offentlighet som det er noe riv ruskende galt med og at det dermed var irrelevant om han hadde inngående kunnskap om min medisinbruk eller ikke.

LES KRONIKKEN TIL DR. THOR KVAKKESTAD – PASIENTKORTET

Medisinering var ikke relevant å trekke inn…

Hva gjelder det spesifikke innlegget (ADHD-ere er en ressurs – bruk oss riktig!) mener jeg at medisinering ikke var relevant å trekke inn. Jeg beskrev konkrete utfordringer som vi med ADHD har både med og uten medisiner. Det er imidlertid slik at det under innlegget ble linket til minst to artikler der jeg forsvarer medisinsk behandling av ADHD – fortrinnsvis i ”uroen på innsiden” og ”feil vei på rullebåndet”. Jeg nevner det også i flere andre innlegg jeg har skrevet om diagnosen.

Slik han fremlegger det i sin kronikk høres det ut som at det faktum at jeg brukte medisiner var noe som jeg bevisst prøvde å holde skjult eller ikke ønsket å oppgi. Dette er ikke tilfelle. Jeg har vært åpen om dette de siste 5 årene både i en kronikk i Aftenposten og en kronikk i Dagbladet.

Det er riktig at det var umulig for Dr. Kvakkestad å vite at jeg brukte medisiner ut ifra aktuelt innlegg, men hvilken lege og psykiater er det egentlig som begynner å diskutere inngående diagnose både rettet mot undertegnede og senere i en faglig diskusjon uten inngående og detaljert informasjon om vedkommende?

Jeg syntes også det er beklagelig at han i hans tilsvar til blogginnlegget mitt prøver å sette seg selv i en offerposisjon ved å hevde at jeg trekker pasientkortet. I dette tilfelle var det han selv som startet en diskusjon som aldri burde vært startet. En diskusjon som ble startet på et tynt grunnlag med mangelfull informasjon fra hans side.

Kritikk også fra kollegaer..

Dette er det ikke bare jeg som har reagert på, Dr. Kvakkestad får krass kritikk på Twitter fra blant annet Pernille Næss som jobber nettopp med etikk innen helsevesenet.

At han trekker frem i sin kronikk at han mener at jeg ikke besitter adekvat kunnskap til å delta i en fagdebatt med han. Det må jeg bare si meg enig i, som utdannet informatiker så ville det vært en smule snodig om jeg kunne holde en kvalitativ faglig debatt med en overlege som har spesialkompetanse innen psykiatri.

Det han derimot ikke nevner i sitt tilsvar er at også ADHD Norge stiller seg undrende til påstanden han kommer med: ”50% av alle barn som får ADHD har ikke diagnosen 3 år senere, uavhengig om tiltak er satt inn”. Denne påstanden har han ikke klart å finne kilder for å underbygge verken i twitter-samtalen eller i tilsvaret han gir meg her. Ingen benekter at mange av symptomene forsvinner når man blir eldre – men at 50% mister diagnosen 3 år etter å ha fått den er nytt for både ADHD Norge og for meg.

Til mitt forsvar så var det ingenting i min artikkel som skulle kreve at jeg hadde inngående kunnskap om verken medisin eller psykiatri i og med at jeg skisserte min egen livssituasjon og hvordan jeg selv opplevde det å ha ADHD. Dette er bare ett innlegg i en serie om ADHD der jeg har tatt for meg ulike situasjoner og ulike utfordringer og hvordan man kan takle dem.

Truffet mange med innlegget som blir sablet ned…

Den aktuelle artikkelen har i skrivende stund blitt delt 3800 ganger på Facebook. Kommentarfeltet og responsen jeg har fått fra alle andre enn Dr. Kvakkestad har vært positiv og takknemlig.

Det er både ungdom og voksne med ADHD som har takket meg for at jeg har klart å sette ord på noe de selv har gått å gnagd på i årevis uten å kunne få beskrevet på en god måte. Endelig kan de vise til foreldre, venner og arbeidsgiver hvordan de egentlig har det.

Som lege og psykiater som arbeider aktivt på feltet syntes jeg det er beklagelig at Dr. Kvakkestad viser så lite interesse for hvordan det oppleves å leve med ADHD-diagnosen og at han istedenfor å tilføye et faglig innhold i kommentarfeltet velger å komme med krass og upresis kritikk på Twitter. I sin kronikk på Uriks.no hevder Dr. Kvakkestad at det var det manglende avsnittet om at jeg gikk på medisiner i blogginnlegget som fikk han til å se rødt. Hvorfor er det da slik at dette først blir nevnt av han i hans tolvte tweet hele 12 timer etter at diskusjonen (hele twitter-debatten) startet?

Jeg har ikke vanskelig for å innrømme at jeg kun har subjektiv og personlig erfaring å skilte med når det kommer til ADHD. Når det kommer til det faglige så stiller jeg svakt, men hvordan mente du at min manglende fagkunnskap skulle forsvare din uansvarlige og uanstendige opptreden som fagperson i en diskusjon du aldri burde engasjert deg i, Dr. Kvakkestad? Det er i så fall et argument som ikke holder vann.

Dr. Thor Kvakkestad mener avslutningsvis at jeg gjemmer meg bak diagnosen min og bruker han i et ledd for å få sympati, det syntes jeg er en ufin hersketeknikk i en debatt som handler om etikk og prinsipper. Er det virkelig greit at en lege opptrer og oppfører seg på denne måten i en offentlig debatt?

Det folk ikke vet er at dette bare gjelder ting vi brenner for, som vi interesserer oss for. Dersom vi møter utfordringer som vi hater og ikke føler oss komfortable med så er vi et maskineri som blir utmattet og klissete som sirup etter 2 minutter.

Selv er jeg en aktiv samfunnsdebattant, skribent, forfatter og konfliktmekler. På toppen av dette har jeg en 8-16 jobb som IT-ansvarlig. Alt dette er ting som jeg brenner for og interesserer meg i.

Mine arbeidsdager starter klokken 08:00 om morgenen og er sjeldent ferdige før klokken 22:00. Alle disse ballene klarer jeg å holde i lufta samtidig uten å bli utslitt eller utmattet. Selv de dagene jeg må jobbe «sene» dager til 01:00 – 02:00 så våkner jeg alltid med et smil og full av energi.

Utmattet og utslitt

Derimot hvis jeg blir pålagt å skrive en logg som jeg selv mener er unødvendig, overdreven og bare for skriveriets skyld kan jeg bli utmattet bare av tanken, jeg kan faktisk bli så utmattet av å tenke på at jeg må skrive denne loggen at jeg går rundt konstant sliten i hodet samtidig som jeg dytter den lenger og lenger bak i kalenderen.

Hver gang jeg blir påminnet og den blir purret på, så kommer jeg med en eller annen unnskyldning, sier at den snart er ferdig – selv om jeg ikke har startet på den og antagelig ikke kommer til å gjøre det i nær fremtid.

Det samme gjelder regninger og brev generelt. Jeg bare takler det ikke, faktisk så hater jeg det som pesten. Jeg har aldri hatt økonomiske problemer og har aldri slitt med å få endene til å møtes – men allikevel har jeg fått masse purringer og inkassovarsler. Det er rett og slett fordi terskelen er så enormt høy for meg bare for å åpne disse brevene.

Brevet fra forsikringsselskapet som bare krevde en underskrift ble ikke åpnet på ett år og da var plutselig forsikringen min ugyldig – så kan dere tenke at samtidig som jeg var for ”lat” og ikke hadde energi til å åpne dette brevet så kunne jeg kjøre på 250% i alt annet jeg drev med.

Det er sånn det er å ha en diagnose, dersom hverdagen vår, arbeidssituasjonen og hobbyene våre er tilpasset diagnosen vår så kan vi ha en arbeidskapasitet som tilsvarer i hvert fall fem mann. Vi kan jobbe ustanselig og fokusert i mange timer/dager om det er nødvendig – men bare en liten bagatell kan ødelegge dagen vår, uken vår og hele livssituasjonen.

Hvordan kan jeg forvente noen skal forstå, når jeg ikke forstår selv?

Dette er vanskelig å forstå for noen som ikke har diagnose selv, det er jo helt riktig at det bare ville tatt fem minutter å åpne regningen, gå inn på nettbanken, taste inn kontonummer og kid, men for meg så sier det bare stopp. Det er ikke interessant, faktisk så er det så uinteressant som det kan bli. Tåpelig syntes jeg det er, men det må gjøres.

Det er jo litt morsomt å tenke på at jeg kan skrive bøker, jobbe nesten døgnet rundt og engasjere meg overalt uten å bli sliten eller utmattet overhodet, men en liten regning kan ta knekken på meg. Om det er noen trøst så gir det ikke noen mening for oss heller, det bare er sånn.

Det er mye rart som ”bare er sånn”, uten at man kan komme med noen god forklaring ovenfor seg selv eller andre. Det er allikevel viktig å bygge opp selvinnsikt og selvforståelse nok til å kunne sette fingeren på disse problemene slik at man kan informere arbeidsplass og folk rundt seg om situasjonen, da kan de kanskje kan gi disse ”slå hodet i veggen”-oppgavene til andre eller kanskje i størst mulig grad forsøke å unngå dem.

Akkurat sånn var det også på skolen med lekser jeg oppfattet som overflødige. Hvorfor skulle jeg kaste bort tiden min på dem? Jeg har alltid vært konstruktiv og løsningsorientert. Det har ikke vært noe jeg kan styre selv, dersom det var noe som absolutt ikke interesserte meg så ble det rett og slett ikke gjort.

Bruk oss riktig!

Vi med ADHD har potensiale til å være arbeidsmaskiner med nærmest uendelig energi og engasjement, men bare dersom man klarer å tilpasse situasjonen slik at vi ikke trenger å møte så mange av disse oppgavene som oppleves som demotiverende og energityver.

Derfor er dette noe som det er lurt å være bevist på både enten man er familie, venner, kollegaer eller fagpersoner. Tenke på at det ikke nødvendigvis er slik at man er lat eller at man sluntrer unna – det kan rett og slett være en mental sperre som bare gjør det umulig å utføre sånne kjedelige ”byråkrati”-oppgaver.

Vi er en enorm ressurs både i frivilligheten og på arbeidsplassen dersom forholdene er lagt til rette. Det er ofte slik at det bare er snakk om små detaljer som det er enkelt å gjøre noe med. Derfor er det viktig med kunnskap rundt dette, både for oss som har diagnosen og for de som skal ansette oss. Vi er nødt til å være flinke til å se våre egne utfordringer og våre egne problemer – kanskje kan vi ikke løse dem – men vi kan ihvertfall finne løsninger rundt dem.

PS: Dette er min erfaring med diagnosen. Den passer nødvendigvis ikke alle og representerer heller ikke alle. Har du møtt én med ADHD så har du møtt én med ADHD.

Delta gjerne i kommentarfeltet, del innlegget videre på Facebook og Twitter om du kjente deg igjen eller følte det var noe å lære av innlegget.

Diverse steder innlegget har blitt republisert:

Republisert i bloggen til Ida Olsen
Republisert i Uriks
Republisert i Bodø Nu

Debatt som har oppstått etter innlegget ble skrevet:

Debatten mellom meg og Dr. Thor Kvakkestad kommentert i Uriks
Kronikk fra Dr. Kvakkestad i Uriks
Tilsvar fra meg til Dr. Kvakkestad i Uriks og bloggen min

Det startet med at hun begynte å hulke mens hun så på et lite passfoto av barnet sitt. Venninna mi hadde lagt armene rundt henne, trøstet henne og spurt hva som var galt.

Hun fortalte historien fra begynnelse til slutt. Det hadde startet med en kjekk mann hjemme i Romania. Hun, moren og den lille ungen kom fra fattige kår, han lovet dem både penger og et nytt liv, om de bare ble med til Norge.

Tvunget til prostitusjon

Før de kom så langt hadde barnet blitt tatt fra henne i Romania. Hun hadde vært så uheldig å møtt en av mange organiserte trafficking-ringer. Deretter hadde de blitt kjørt til Norge. Moren ble sendt ut på gata som tigger og dattera ble låst inne på en leilighet.

De første månedene ble hun tvunget til å ha sex mellom 8-10 ganger iløpet av dagen med like mange menn. Hun var helt ødelagt og pengene ble tatt fra både henne og moren. De gikk rett i kassa til trafficking-ringen i hjemlandet.

Jenta fikk ukepenger som ikke en gang holdt til mat, så hun gikk igjennom søppelkasser og conteinere på jakt etter flasker som kunne pantes og ting hun kunne bruke.

Jeg husker fremdeles at hun var skitten og hadde blåmerker oppover armene og ryggen. Hun hadde brennmerker på beina og var ordentlig mørbanket.

Et helvete vi ikke kan forestille oss

Hun åpnet seg og fortalte alt til venninna mi, hun var helt utslitt både fysisk og mentalt. Denne jenta var en av dem som hadde iPhone og som tok seg råd til å røyke. Hun fortalte at det roet nervene hennes, og til tross for at hun måtte saumfare søppelkasser etter pant så tok hun seg råd til nikotinen – til tross for at det spiste opp lommeboka hennes.

Jeg møtte dem på Oslo S. Venninna mi hadde ringt meg, hun visste at jeg hadde kontakter og visste hvordan de skulle gå frem. Husker vi satte oss ned på en kafé i Oslo City. Hun fortalte hele historien sin igjen for meg.

Deretter bestemte vi oss for å oppsøke legevakta. Både for å behandle de mest åpenbare fysiske skadene, men også for å få tatt vare på bevis og gitt forklaring for politiet. På veien dit møtte hun moren sin ved Gunerius.

Hånda til moren hadde begynt å råtne opp, hun hadde et dypt infisert sår som ikke ville lukke seg. Hun fortalte at hun ikke fikk hjelp noe sted fordi hun var papirløs rumener. De pratet sammen i noen minutter før vi gikk videre.

Den tunge innrømmelsen

På legevakta satt vi alle tre og ventet i flere timer på at noe skulle skje, de ønsket å hente inn en tolk for å få alle detaljene på plass. Jenta snakket bare gebrokken norsk og hadde ikke så detaljert ordforåd på engelsk.

Hele tiden snakket hun gråtkvalt om dattera som hadde blitt tatt fra henne da hun var 2 år gammel. Hun hadde vært i Norge i over 1 år som prostituert og hun hadde ikke fått noe livstegn fra dattera på flere måneder. Hun var livredd for å involvere politiet fordi hun hadde fått fortalt hva som ville skje med ungen om hun gikk til politiet.

Egentlig ville hun bare at legevakta skulle gi henne den medisinske behandlingen hun trengte, hun ønsket ikke å avgi forklaring eller ta noen undersøkelser for å sikre beviser om mennene som hadde voldtatt henne – men vi klarte å overbevise henne til slutt.

Hun fortalte etter hvert at hun var katolsk og hun hadde et kors rundt halsen. Den eneste eiendelen hun hadde. Venninnen min var somalier, vi var begge muslimer. Så vi bestemte oss for å be sammen alle tre. Midt på gulvet på legevakta. Hun ba på sin måte og vi ba på våres. Der og da, så var det bare én ting jeg hadde å be om – at lidelsen til denne jenta skulle ta slutt og at hun fikk den hjelpen og støtten som hun hadde behov for.

Vi satt der med henne ihvertfall i 5 timer igjennom alle undersøkelsene og vi satt utenfor å ventet mens hun avga detaljert forklaring til politiet.

Etter Politiet hadde fått sin forklaring, beviser var samlet, undersøkelser gjort og behandling fullført så fulgte vi henne til en organisasjon som spesialiserte seg på sånne saker og som gav den moralske og sosiale støtten de kunne til jenter som var ofre for slikt som dette.

Menneskets lidelser har en grense.

Bare fire uker senere fikk jeg en telefon fra politiet om at jenta hadde tatt livet sitt og det eneste de hadde funnet i jakkelomma hennes var navnet og nummeret mitt.

Senest for to uker siden møtte jeg på moren hennes på gata, hun tigget fortsatt penger med koppen sin og var fortsatt like skitten. Hun hadde amputert den ene hånda, den sto ikke til å redde.

Det er enkelt å si at det står organisert kriminalitet bak, det er lett å si at å være snill og gjøre en innsats for disse menneskene bare styrker og befester problemet ytterligere, men har man bare lyttet til historien til en av disse skjebnene så får man en klump i magen og en følelse i hjertet som aldri forsvinner.

Det er lett å si at dette ikke er vårt problem og at vi ikke kan redde hele verden, at det er grenser for bistand og hjelp vi kan gi – men hvordan kan vi si det uten å ha hørt deres historie? Hvordan kan vi dømme et menneske og se på noen som undermennesker uten å gi dem tid til å fortelle oss om deres liv?

Dette er ikke et enestående tilfelle

Mange har opplevd ting som vi ikke kan forestille oss en gang, mange har levd et helvete som vi ikke kan forestille oss i våre mørkeste og verste mareritt. Hvordan kan vi dømme dem?

Det er ikke tvil om at det ofte står et maskineri av ondskap i bakgrunn som brutalt ødelegger disse skjebnene både fysisk, mentalt og psykisk – men skal vi slutte å se enkeltindividet for det? Skal vi vende ryggen vår til de menneskene som blir nedverdiget til å sitte med en pappkopp på gata? Skal vi vende ryggen til de jentene som blir utsatt for de mest brutale av overgrep? Isåfall. Hva sier det om oss? Hva sier det om vår medmenneskelighet?

Man løser ikke problemet ved å putte en tier i koppen, man løser ikke problemet ved å kjøpe bladet «Folk er Folk» og man løser ikke problemet ved å kjøpe en baguett eller en varm kopp med kaffe. Problemet løses både lokalt i Romania og av respektive myndigheter her i landet – men som medmennesker så kan vi i det minste gi et smil, en koselig gest og gi noen følelsen av at noen bryr seg.

Hver gang jeg ser all dritten som blir skrevet om romfolket og hver gang jeg leser om noen adredalin-junkies som forsvarer og romantiserer prostitusjon. Da blir jeg provosert og ikke bare på mine egne vegne – men på vegne av alle de som lider og er ofre for denne organiserte ondskapen.

Kan ikke vi voksne la barna få ha denne ene dagen å kose seg på uten at vi skal tre våre trange moralske regler ned over hodet på dem? La barna spise det de har lyst på, selv om det kanskje ikke er den tradisjonelle grillpølsa.

Er det virkelig det materialistiske og overfladiske ved nasjonaldagen vår som bør stå i fokus eller er det de ektefølte glisene og det ektefølte engasjementet som de stolte barna som har kledd seg opp i sine fineste klær viser?

En konstruert debatt

Jeg må si jeg begynner å bli en smule lei av den årlige flaggdebatten og sutringen fra nasjonalistene om at landet vårt har mistet stoltheten sin og er i ferd med å bli tatt over av analfabeter fra den tredje verden – kanskje ennå mer irritert er jeg over at både politikere og riksdekkende media løper deres ærend.

Jeg er skuffet over at man så lett lar en konstruert ikke-debatt ta kontroll og bli til en vond verkebyll som ødelegger så mye av gleden og mangfoldet på nasjonaldagen vår. Min glede og entusiasme opp mot favorittdagen min i året fikk seg en knekk.

Hvorfor viser vi ikke heller bilde av de smilende og dansende minoritetkidsa som har tatt på seg sine peneste klær, som har kledd på seg sitt største glis og feirer nasjonaldagen vår med taktfaste rop og sang i gatene?

Hvorfor intervjuer vi ikke heller hijabjentene som lurer på hvilket sjal de skal matche med bunaden sin? Hvorfor intervjuer vi ikke Nathan som gleder seg til å feire sin første 17. mai som ”ekte” nordmann? I fjor på denne tiden truet myndighetene med å kaste både han og familien ut av landet.

Hvorfor intervjuer vi ikke somalieren som stolt slår på stortromma i skolekorpset? Hvorfor trekker vi ikke frem hvordan 17. mai har blitt til den sterkeste og tydeligste dagen for mangfold og inkludering der alle føler seg velkomne og likeverdige?

Jeg er stolt av landet mitt!

Det er nettopp at vi er en nasjon som gir trygghet og frihet til barn som Nathan som gjør at jeg er en patriot og kler meg opp i den fineste dressen med det stiligste slipset og vaier høyt med det norske flagget mens jeg synger nasjonalsangen av full hals.

På 17. mai er jeg stolt av å være norsk fordi jeg mener vi har en grunnlov og et samfunn som er bygget opp av så mange gode verdier at det er verdt å feire – verdt å gjøre stas på.

Det er verken pølsene eller flagget som vi feirer på 17. mai. Det er friheten, demokratiet, uavhengigheten og det faktum at vi har så mange gode verdier at tilsynelatende ingenting kan ta knekken på oss. Det er vår solidaritet, vårt fellesskap og våre felles verdier som gjør at vi møter opp uansett vær i finstasen for å ferie den flotteste dagen i året.

Vår eneste folkefest

I Norge er det ikke mange anledninger der hele folket kommer sammen for å feire. Det er denne ene dagen i året. De aller fleste uavhengig av bakgrunn gleder seg i et helt år til denne dagen. Det er en dag der vi alle er nordmenn, alle er likeverdige og alle smiler til hverandre og ønsker hverandre gratulerer med dagen.

Jeg vet at denne følelsen er smittsom. Jeg vet at selv helgeturister som opplever 17. mai føler seg norske og patriotiske den dagen. Vi har ikke noen grunn til å frykte at nasjonaldagen vår skal bli kapret av fremmede flagg – nettopp fordi det er den ene dagen i året der alle kan føle seg norske – selv om man er en turist fra Japan som lurer på hva man har rotet seg bort i.

Vi er heldige som er en nasjon som slipper å tvinge folk til å være patriotiske på nasjonaldagen vår. Vi er ikke som Nord Korea. Tvert imot så er vi et land som de fleste land i verden drømmer om å bli sammenliknet med.

Det er derfor vi på nasjonaldagen vår kan vise en sånn ektefølt begeistring og kjærlighet til landet vårt – det er derfor vi ikke skal begynne å forby alt vi ikke liker fordi vi er redd for å miste oss selv. Vi som nasjon, samfunn og folk er sterkere enn som så.

Skal det virkelig så lite til å vippe oss av pinnen?

Kanskje det er derfor jeg blir ekstra trist når jeg ser at noen små uskyldige papirflagg nesten skal slå beina under alt det positive ved mangfoldet vi viser på nasjonaldagen vår? Det er trist å vite at det skal så lite til for å rive ned alt det flotte, sterke og vakre vi har bygget opp de siste årene.

Ser vi ikke selv at dette viser svakhet fremfor trygghet og styrke? Er virkelig noens nasjonale stolthet og patriotiske selvfølelse så redusert at det skal så lite til for å ta knekken på den?

Det er trist at vi løper ærendet til de fordomsfulle og usikre. Det er trist at vi lar noen få nasjonalister ødelegge for alt det gode vi i fellesskap har bygget opp. La oss komme oss videre og heller rette fokuset mot alt det positive ved det mangfoldige og inkluderende som vi elsker så høyt ved vår nasjon og som kommer så sterkt og tydelig til overflaten på nasjonaldagen vår.

Det er derfor jeg feirer nasjonaldagen vår med stolthet og hever flagget mitt til et taktfast hurra. Vi er et land det er verdt å gjøre litt ekstra stas på. Er du ikke enig?

Republisert i Bodø Nu

I går var det mellom 200 og 250 mennesker i kø utenfor Fattighuset i Oslo for å få ukesrasjonene sine med mat. De blir stilt opp i kø i en bakgate og får utdelt et nummer. Senere blir nummerne oppropt og man kan få gå inn ti og ti.

Noen av de som møter opp der står å venter i denne bakgata fra 08:00 – 10:00 for å få utdelt nummer. Så kommer de tilbake klokken 12:00 og stiller seg i samme kø for å få utdelt denne ukas rasjon med mat.

Dette er utrolig nedverdigende, det er flaut og det er vondt å se på – men det er ikke Fattighuset i Oslo sin skyld. De gjør det beste de kan med sine frivillige ansatte og lokalene de har til rådighet. Det finnes ikke noe alternativ. Bare tenk dere, denne køen er der midt på vinteren når det er -20 grader ute også. Det er ikke noe varmt lokale man kan vente på tur i.

Hadde jeg vært sterk nok til å stå i den køen?

Jeg tenker med meg selv. Hva om det var jeg som var i den situasjonen at jeg ikke hadde råd til mat? Hadde jeg klart å trå over den terskelen det er å stå i full offentlighet som fattigmann? Hadde stoltheten min taklet det? Antagelig ikke.

For å være helt 100% ærlig tror jeg terskelen for å naske med meg mat fra butikken hadde vært lavere enn å stå i den køen der. Da slipper jeg ihvertfall å vise hele verden at jeg sliter.

Vi lever i verdens rikeste land, og dette er alt vi har å tilby de fattigste? Det er en skandale at ikke kommunen kan stille med ordentlige lokaler. Det er en skandale at ikke regjeringen kan gjøre mer for denne gruppen.

De narkomane og tiggerne…

Så er det de skumle narkomane og romfolket da. De som vi jager rundt i byen som løshunder. Hver gang de forsøker å slå seg til ro et sted så beslutter kommunen at de skal jages. De ødelegger for turismen sier vi. De gir byen et dårlig rykte.

Så da er det bedre at vi stuer vekk utfordringene og problemene der ingen kan se dem? Da er det bedre at vi gjemmer bort disse i en eller annen bakgate der de ikke forstyrrer den rosa bobla som vi i middelklassen og overklassen lever i?

Så lenge de fattige, de vanskeligstilte og de som står utenfor ikke havner i kameralinsa til en japansk turist eller foran føttene til de høye herrer i dress og med stresskoffert så har man løst problemet? Det er ihvertfall sånn det føles for oss ildsjeler som brenner for de vanskeligstilte gruppene.

Er dette verdens beste land å bo i?

Jeg blir flau over å leve i det som blir omtalt internasjonalt som et av verdens desidert beste land å bo i – og som samtidig er en av verdens rikeste – når vi behandler våre medmennesker så dårlig.

Istedenfor å bruke tid, energi og penger på å løse utfordringene så stuer vi dem sammen på et lite geografisk område og holder det under kontroll. Vi passer på å la disse stedene elegant utebli fra turistbøkene og vi sørger for å geleide de smilende og engasjerte tilreisende i en stor sirkel rundt områdene der de sosiale problemene er tydelige.

Vi har mye å være stolte av i Norge, og det er nok helt sikkert ikke uten grunn at vi vinner de fleste kåringene hva gjelder levestandard – men vår behandling av romfolket, av narkomane og av fattige kvalifiserer ikke til noe annet enn stryk.

All honnør til Fattighuset og til andre frivillige organisasjoner som jobber døgnet rundt for å bedre livskvaliteten til de som trenger det mest. Dere fortjener alle de medaljene og prisene som kan deles ut.

Tusen millioner takk for innsatsen!

Selvsagt skal det være fullstendig og uinnskrenket ytringsfrihet, denne retten har vi som nasjon og hvert enkelt individ en plikt til å gjøre vårt ypperste for å opprettholde – men, det er ikke alle typer ytringer som er nødvendige. Folk kan godt holde seg for gode til å sende SMS med: «Du ser fin ut, har du lyst på en kjapp en med meg?»

Folk kan også holde seg for gode til å sende meldinger som: «Om jeg ser deg i en mørk bakgate, da skal jeg voldta deg gjentatte ganger og nyte det!» Dette er som regel anonyme ytringer på nett rettet mot kvinner.

Hvem med forstanden i behold har lyst til å komme med en kronikk i en av landets største aviser, når konsekvensene er at folk sender den ene klissete spytteklysa etter den andre rettet mot utseendet, rettet mot alder eller mot en eller annen svakhet som man har googlet seg frem til?

Det er for lett å si at nettdebatten mangler folkeskikk, for mange av disse voksne menneskene som kan lire av seg den ene vulgære usmakelige kommentaren etter den andre på nett, de kan også ganske ofte gjøre noe tilsvarende ansikt til ansikt. De jakter gjerne i flokk og roper slibrige kommentarer for å føle seg mektige på andres lidelse.

Som mann føler jeg meg heldig i den offentlige debatten – alt jeg mottar, er drapstrusler og SMS med folk som ønsker å slå ut tenna mine. Når folk ringer meg på en lørdagskveld er det for å fortelle meg at jeg er ferdig, at de skal ta meg – ikke for å fortelle at det var de som sendte bilde av penisen man nettopp mottok på MMS, eller for å fortelle at man burde spre beina for det er det eneste man er god til.

Det er et demokratisk problem, spesielt i nettdebattene, at man blir overøst med trusler, sjikane, mobbing og hets. Du skal ha nærmest umenneskelig tykk hud og en mage som tåler det aller meste for å holde ut i lengden. Selv den sterkeste, den mest tålmodige og utholdende blir sliten og mister lysten på å ta i bruk stemmen sin.

Er det ikke egentlig nok når man har fått meldeplikt av foreldrene sine som 24-åring fordi man er utsatt for så masse trusler at de er oppriktig redd for deg hver eneste dag? Terskelen er lavere for å mobbe på nett, man slipper øyekontakten og man slipper den potensielle direkte reaksjonen som gjør at man våkner dagen derpå med en stor blåveis.

Hets, sjikane og trusler blir brukt hyppig som hersketeknikker i mangel på argumenter, og det verste er at de er uhyre effektive.

Jeg er derfor veldig glad for at Amnesty International tar dette på alvor og arrangerer et ungdomsseminar for ungdom mellom 16-29 år. «Anonyme Feiginger» går av stabelen lørdag 20. april fra kl. 09 til 16 på Rockefeller i Oslo.

La oss ta debatten tilbake. Den er for viktig til å forbli kidnappet av bøller.

Yousef Bartho Assidiq,

skribent og samfunnsdebattant

{Publisert i denne ukas Ny Tid}

Selve programmet skal være en dokumentarserie om skandinavia igjennom de fire årstidene. De skal filme Norge på våren, Sverige om sommeren, Danmark om høsten og Finland om vinteren.

I den delen som omfatter Norge så ønsker produksjonsselskapet VPRO å finne ut om det virkelig er sant at Norge er verdens beste land å bo i, om kanskje ennå viktigere: Er det slik for alle?

Personlig tilhører jeg middelklassen. Jeg har det godt, og jeg skal ta den nederlandske journalisten igjennom barnefattigdom, sosiale utfordringer og de delene av Oslo som er preget av mye fattigdom og generelt dårligere kår enn mange andre bydeler. Vi håper å kunne få besøkt Fattighuset på en fredag mens de deler ut ukesrasjoner med mat i verdens rikeste land – samtidig som vi på reisen skal diskutere litt hvordan det er å være en 24 år gammel gutt som skal ut på boligmarkedet, delta på aktiviteter og samtidig kunne ha en fungerende økonomi.

Underveis i den noen mil lange klassereisen fra øst til vest så kommer vi til å ta opp ting som at levealderen gradvis øker jo lenger man kommer vestkanten og snakke litt om konsekvensene av at forskjellen mellom rik og fattig er såpass stor og nådeløs tydelig i hovedstaden.

Jeg kommer også til å forsøke å vise hvordan andre igjen lever i pervers overflod bare noen få mil unna – i en verden som er fullstendig avskilt og i mange tilfeller helt fullstendig uviten om hvordan det er å leve under fattigdomsgrensa eller sloss for å kunne ha mat på bordet.

Konklusjonen blir antagelig at for de aller fleste nordmenn så finnes det ikke noe bedre land enn det vi har vært så heldig å bli født inn i, eller som vi har vært så heldige å få lov til å bli en del av – men for de som faller utenfor økonomisk så blir fallhøyden så utrolig mye høyere og smellet når man treffer bunnen blir så utrolig mye sterkere enn det kanskje ville blitt i andre land.

Det er mange småbarnsforeldre som må kjempe for å ha mat på bordet og som må sloss daglig for å få endene til å møtes. Økonomi er antagelig en av de største grunnene til at par og ektepar krangler her i landet, og det er slitsomt. Spesielt når man føler at det er litt tabubelagt å ikke ha den uka i syden eller få til de samme tingene som vennene rundt.

Det er mange lokalpolitikere som har tatt utfordringen å leve på stønad fra NAV. Hittil har jeg ikke hørt om en eneste en som har holdt ut, eller som har klart å få endene til å møtes. Det å være ufør eller av andre grunner være avhengig av velferd for å klare seg. De klarer seg, men de får verken ordentlig frihet eller tid til å virkelig leve.

Ikke bare økonomi

Det er jo selvsagt ikke bare den solide, sterke og trygge økonomien til nasjonen vår som gjør at vi jevnt over scorer høyt på både statistikker og undersøkelser om levevilkår og trygghet. Vi skal også snakke om blant annet polarisering i debattklimaet, politiske gnisninger og potensielt farlige ideologier som ulmer i kulissene. Heldigvis for oss, så er dette nesten ikke-eksisterende. 22. juli, 2011 var ikke noen naturlig utvikling av situasjonen i landet – det var et lyn fra klar himmel. Det var et fullstendig uventet og uforståelig angrep uten noen tydelige advarsler på forhånd.

Norge er et av de eneste landene i verden som har ubevæpna patrulerende politifolk i gatene. Det syntes jeg sier ganske mye om landet vårt. Det er relativt trygt, selv om vi også har utfordringer med vinningskriminalitet, med enkelte gjenger som sloss om streetcred og makt i nærmiljøene. Ser man hele bildet, så blir disse små utfordringene nesten ikke-eksisterende. Vi har rett og slett veldig lite å frykte her i landet.

Trygghet, frihet og likestilling

Norge er nok også et av de landene i verden med en tydeligst definert rett til både ytringsfrihet og til å leve livene sine som man selv ønsker. Det er ingen problem å bytte religion, komme ut av skapet med en annen legning eller ta utradisjonelle valg på andre måter.

Vi har også kommet veldig langt hva gjelder likestilling av kjønnene og ennå viktigere så har vi kommet langt med likeverd – ikke bare mellom kjønnene, men mellom alle mennesker. Det er klart definert at alle mennesker er like mye verdt uansett etnisitet, tro, kultur eller legning.

På den måten er det også veldig trygt å kunne være fri til å leve livet slik man selv føler det er riktig uten å måtte tenke på å bli forfulgt for det – selvsagt er det sosialt press og store forventninger til individet også i Norge, men det har ingenting med landet å gjøre. Det har med den bevegelige populærkulturen.

Personlig litt stolt

Jeg er egentlig veldig stolt over at jeg som en gjennomsnittsnordmann som både har tatt mine egne valg, som forsvarer og tar i bruk både friheten til å velge min tro, friheten til å kunne ytre min mening og som kanskje har tatt litt annerledes valg enn folk flest får lov til å representere landet mitt og byen min i en dokumentarserie som dette.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Norge har fortjent statusen som et av verdens beste land å bo i. Det er verdens beste land å bo i enten man er helt ordinær eller om man har sterke meninger og skiller seg ut. Det betyr ikke at landet vårt ikke har utfordringer og jeg mener at den desidert største utfordringen vi har er at det finnes over 100.000 barn i landet som lever under fattigdomsgrensa.

De får ikke deltatt i bursdager, de får ikke vært med på de samme sosiale aktivitetene som sine venner og de får ikke vært på ferie. I et av verdens rikeste land, så burde det ikke være så mange mennesker som må kjempe hver eneste måned for å få endene til å møtes og sloss hver dag for at det skal være mat på bordet.

Filmingen er planlagt å foregå mellom 22-29. april. Dette blir både spennende, gøy og utfordrende!

I den anledning lurer jeg på – Hva mener du? Er Norge et av verdens beste land å bo i, eller er det bare selvskryt/oppskrytt?

Felles for alle jeg har pratet med som har sendt inn en kronikk, et debattinnlegg eller latt seg intervjue de siste årene er at politikere tilsynelatende glatt har ignorert dem.

Debatten har rast om religiøse hodeplagg, om ekstremisme og om sosial kontroll. Tvang, undertrykkelse og terrorisme har dominert nyhetsbilde.

Mediene skriver om det som interesserer folk, som engasjerer – det er jobben deres, vi engasjerte muslimer må bare prøve vårt beste å løpe etter journalistene med brannslukkingsapparatet.

Isra Zariat har skrevet flere gode kronikker om hvordan hun som muslim føler seg dratt mellom den liberale norske kulturen og den tradisjonelle pakistanske kulturen som hun har blitt oppdratt med hjemme.

Jeg har tatt harde oppgjør med Profetens Ummah og fått bred dekning for dette – men når politikerne tar tak i temaet så virker de tilsynelatende mest interessert i å krangle seg imellom om hvem som har skylda – Jeg har engasjert meg i denne saken de siste 3 årene. Ikke én politiker har tatt kontakt med meg – verken lokalt eller sentralt.

Siv Jensen snakker ofte om de undertrykte muslimske kvinnene som er offer for et mannstyranni der de blir behandlet som undermennesker og underlagt streng sosial kontroll – men ingen av skribentene som har tatt opp disse temaene i kronikker, debattinnlegg og intervjuer har blitt kontaktet av verken Siv Jensen eller noen andre politikere.

Muniba Ahmad har forsvart sin bruk av hijab på usedvanlig reflektert og åpen måte uten at det har ført til at noen har vist noe mer interesse for det. Allikevel har hun måtte se at til tross for at hun har forsøkt å nyansere inntrykket folk har av religiøse hodeplagg så dukker den samme debatten opp hvert bidige år.

Vi muslimer hører ofte om viktigheten av at vi engasjerer oss i den offentlige debatten og at vi lar vår stemme bli hørt – Hvorfor skal vi legge hodet vårt på hoggstabben i mediene når vi taler for døve ører?

En gjengående tendens i debatten rundt innvandring og spesielt den som er rettet mot oss muslimer er at politikere konsekvent henviser til statistikk. De har så mange reflekterte, fornuftige og engasjerte muslimske stemmer som de kan bruke som ressurs i utformingen av politikken – men med mindre man er medlem av partiet så blir man aldri spurt.

Noen ganger stiller man seg selv spørsmålet om det er verdt å engasjere seg offentlig når konsekvensen er en haug med sjikane, hets og et par trusler i ny og ne. Det er vanskelig å finne motivasjon til å skrive noe, når man vet av erfaring at det er glemt etter få dager og at man må gjenta det samme etter noen måneder eller år.

Jeg har flere prosjekter der jeg arrangerer debattkurs for at ungdom skal bli rustet til å takle den offentlige debatten. Hvordan skal jeg klare å motivere dem, når det er vanskelig nok å finne motivasjon til mitt eget bidrag? Hvordan skal jeg selge viktigheten av et offentlig engasjement når man selv ikke klarer helt å finne svaret.

Selvsagt er det viktig å være det brannslukkingsapparatet som løper etter de negative medieoppslagene og nyanserer, avkrefter eller tar avstand fra dem. Selvfølgelig er det viktig å drive med folkeopplysning. For ikke å snakke om å bidra slik at andre tanker enn bare de mest ekstreme kommer frem i mediene.

Muslimer som engasjerer seg ønsker ikke bare å slukke branner, vi har ikke lyst til bruke all tiden til å megle når det blir gnisninger i samfunnet. Det er ikke alltid lett å kritisere ulike parter som ønsker å helle bensin på brannene vi prøver å slukke, vi gjør det med livet som innsats.

Vi muslimer som er aktive i den offentlige debatten ønsker å bidra til å utgjøre en forskjell, vi ønsker å jobbe for at våre barn skal vokse opp uten å måtte kjempe de samme kampene som vi må kjempe. Vi ønsker å bidra til faktisk forandring, det gjør man best igjennom politikken. Ikke igjennom partipolitisk tilhørighet, men ved å være partiuavhengige ressurser som kan hjelpe alle partiene med å komme med innspill og erfaring.

Daglig bruker hundrevis av muslimer i frivillige organisasjoner med ulikt fokus tid på å skape positive forandringer i samfunnet. Vi tar høyere utdannelse og deltar stadig mer aktivt i debatter og med innlegg i mediene.

Allikevel opplever vi at politikere er mer interessert i å prate om oss, enn med oss – dette gjelder ikke bare noen enkelte partier – det gjelder alle.

Vi er lei av å bli omtalt som et problem, en utfordring og et miljø som har behov for støttehjul. Vi ønsker å være ressurser – få ut det fulle potensialet vårt, vi ønsker å bidra med å skape løsninger og vi trenger ikke støttehjul. Vi trenger tillit og ansvar.

Det er snart valg. Vi muslimer og sikkert folk flest sitter med inntrykket av at politikere er mer interessert i å prate om folk enn å prate med dem. Mer interessert i å prate om problemer og hvem som er skyld i dem, enn de er i å finne løsninger.

Imponer oss.

Signert,
Yousef Bartho Assidiq
Muniba Ahmad
Isra Zariat
Mina Adampour
Huma Fatima

Galleri