Tenk dere hvordan det oppleves å være dratt mellom forventningene til foreldrene/familien og kravene fra samfunnet. Ingen ønsker å såre eller skuffe familien, samtidig så ønsker de fleste å være såpass integrert og tilpasset samfunnet at man glir under «utlending»-radaren.

Dette er ikke alltid like lett når mange foreldre har manglende kunnskap og forståelse for samfunnet de lever i, samtidig som samfunnet har manglende kunnskap og forståelse for andre kulturer og tradisjoner.

Hvordan er det egentlig å ikke føle tillit fra verken foreldrene eller samfunnet. Du ønsker å være norsk, men du ønsker ikke å gi slipp på verken religion, kultur eller familietradisjonene. Du ønsker å plukke det beste fra begge sider, skape noe eget. Da opplever man at man ikke tilfredsstiller kravene fra verken samfunnet eller familien. Da er man for konservativ, da er man for norsk, da er man en trussel og en skuffelse.

Hvordan skal man føle seg hjemme når man blir sett på som en fremmed?

Er det egentlig mulig å føle seg hjemme i et samfunn med Christian Tybring-Gjedde, Per-Willy Amundsen og Per Sandberg som forteller deg gang på gang at du er et problem – uansett hvor lang utdanning, hvor godt språk og hvor norsk du føler deg?

Tenk hvordan det er å skulle få hijaben sammenliknet med en ku-klux-klan-hette, hvordan det er å måtte forsvare sine egne valg både til hverdags og i de endeløse debattene i mediene. Du er født og oppvokst her, men du blir sett på som om du enten kommer fra en landsbygd i Pakistan eller kommer rett fra et lite telt ute i Sahara.

Hvor norsk føler man seg egentlig når man får spørsmålet: «Hvor er du fra?», og man svarer: «Jeg er fra Tøyen», og man får det litt pinlige oppfølgingsspørsmålet: «Ja, men hvor er du egentlig fra?», og man blir nødt til å svare: «Jeg er født i Norge, men besteforeldrene mine kom fra Pakistan i 1972″.

Hvordan skal man egentlig føle seg norsk når man hele tiden blir sett på som en utlending?

Det er ikke lett å bygge opp en trygg identitet når den eneste følelsen man er helt sikker på, er at man er forvirra…

Er det mulig å bygge opp en trygg, solid og selvstendig identitet når man hele tiden føler at man ikke er god nok verken for storsamfunnet eller for familien? Foreldrene er livredd for at du skal bli for norsk. Samfunnet er livredd for at du skal være en undertrykket, ekstrem trygdesnylter fra den tredje verden med et menneskesyn fra steinalderen.

Skal man føle seg som en fremmed i sitt eget land? Bare fordi man har en religion som ikke er i majoritet, en kultur som er en mix av alt og en farge som etniske-nordmenn bare får etter to uker i syden? Hvorfor blir ikke svensker spurt hvor de kommer fra? Hvorfor spør vi ikke polakker, engelskmenn og amerikanere? Fordi det er umulig å se at de er fremmede på utsiden.

Er man virkelig ikke norsk nok til å slippe unna «hvor er du fra?»-spørsmålet før man ser ut som en etnisk-nordmann på utsiden? Holder det ikke å være norsk igjennom holdninger, verdier, språk og tilknytning til landet? I så fall, hvor langt har vi egentlig kommet i integreringen?

Hvem er det egentlig som er mest integrert i samfunnet…? Fatima som gikk ut av videregående etter 13 år på norsk skole med blanke seksere og som nå studerer medisin eller Christian Tybring-Gjedde som fortsatt ser på henne som om hun er et problem og analfabet fra landsbygda i et «ikke-vestlig»-land? Det er et spørsmål som det faktisk er betimelig å stille.

Les også: Jeg sitter fast mellom to kulturer, skrevet av Isra Zariat for Aftenposten.
Les også: Hva faen er problemet hans med somaliere? av Warsan Ismail

Jeg mener det er all grunn til å reagere når en kjent og profilert lege og psykiater som opptrer i regi av yrket sitt og ikke som privatperson velger å involvere seg i en offentlig debatt på Twitter.

Personlig syntes jeg at det er litt pussig å drive med diagnostisering på Twitter, men så er jo dette en lege som lemfeldig har satt fjerndiagnose tidligere, den gangen var det på Anders Behring Breivik, som han mente burde tvangsmedisineres.

I sitt tilsvar til en leder skrevet av Uriks mener han at han aldri ville ha betvilt diagnosen min dersom jeg hadde oppgitt enten i innlegget mitt eller tidligere i samtalen at jeg brukte medikamenter mot ADHD-en min. Her mener jeg det er selve grunntanken hans om at det på noe tidspunkt kunne være riktig å så tvil om diagnosen til noen i full offentlighet som det er noe riv ruskende galt med og at det dermed var irrelevant om han hadde inngående kunnskap om min medisinbruk eller ikke.

LES KRONIKKEN TIL DR. THOR KVAKKESTAD – PASIENTKORTET

Medisinering var ikke relevant å trekke inn…

Hva gjelder det spesifikke innlegget (ADHD-ere er en ressurs – bruk oss riktig!) mener jeg at medisinering ikke var relevant å trekke inn. Jeg beskrev konkrete utfordringer som vi med ADHD har både med og uten medisiner. Det er imidlertid slik at det under innlegget ble linket til minst to artikler der jeg forsvarer medisinsk behandling av ADHD – fortrinnsvis i ”uroen på innsiden” og ”feil vei på rullebåndet”. Jeg nevner det også i flere andre innlegg jeg har skrevet om diagnosen.

Slik han fremlegger det i sin kronikk høres det ut som at det faktum at jeg brukte medisiner var noe som jeg bevisst prøvde å holde skjult eller ikke ønsket å oppgi. Dette er ikke tilfelle. Jeg har vært åpen om dette de siste 5 årene både i en kronikk i Aftenposten og en kronikk i Dagbladet.

Det er riktig at det var umulig for Dr. Kvakkestad å vite at jeg brukte medisiner ut ifra aktuelt innlegg, men hvilken lege og psykiater er det egentlig som begynner å diskutere inngående diagnose både rettet mot undertegnede og senere i en faglig diskusjon uten inngående og detaljert informasjon om vedkommende?

Jeg syntes også det er beklagelig at han i hans tilsvar til blogginnlegget mitt prøver å sette seg selv i en offerposisjon ved å hevde at jeg trekker pasientkortet. I dette tilfelle var det han selv som startet en diskusjon som aldri burde vært startet. En diskusjon som ble startet på et tynt grunnlag med mangelfull informasjon fra hans side.

Kritikk også fra kollegaer..

Dette er det ikke bare jeg som har reagert på, Dr. Kvakkestad får krass kritikk på Twitter fra blant annet Pernille Næss som jobber nettopp med etikk innen helsevesenet.

At han trekker frem i sin kronikk at han mener at jeg ikke besitter adekvat kunnskap til å delta i en fagdebatt med han. Det må jeg bare si meg enig i, som utdannet informatiker så ville det vært en smule snodig om jeg kunne holde en kvalitativ faglig debatt med en overlege som har spesialkompetanse innen psykiatri.

Det han derimot ikke nevner i sitt tilsvar er at også ADHD Norge stiller seg undrende til påstanden han kommer med: ”50% av alle barn som får ADHD har ikke diagnosen 3 år senere, uavhengig om tiltak er satt inn”. Denne påstanden har han ikke klart å finne kilder for å underbygge verken i twitter-samtalen eller i tilsvaret han gir meg her. Ingen benekter at mange av symptomene forsvinner når man blir eldre – men at 50% mister diagnosen 3 år etter å ha fått den er nytt for både ADHD Norge og for meg.

Til mitt forsvar så var det ingenting i min artikkel som skulle kreve at jeg hadde inngående kunnskap om verken medisin eller psykiatri i og med at jeg skisserte min egen livssituasjon og hvordan jeg selv opplevde det å ha ADHD. Dette er bare ett innlegg i en serie om ADHD der jeg har tatt for meg ulike situasjoner og ulike utfordringer og hvordan man kan takle dem.

Truffet mange med innlegget som blir sablet ned…

Den aktuelle artikkelen har i skrivende stund blitt delt 3800 ganger på Facebook. Kommentarfeltet og responsen jeg har fått fra alle andre enn Dr. Kvakkestad har vært positiv og takknemlig.

Det er både ungdom og voksne med ADHD som har takket meg for at jeg har klart å sette ord på noe de selv har gått å gnagd på i årevis uten å kunne få beskrevet på en god måte. Endelig kan de vise til foreldre, venner og arbeidsgiver hvordan de egentlig har det.

Som lege og psykiater som arbeider aktivt på feltet syntes jeg det er beklagelig at Dr. Kvakkestad viser så lite interesse for hvordan det oppleves å leve med ADHD-diagnosen og at han istedenfor å tilføye et faglig innhold i kommentarfeltet velger å komme med krass og upresis kritikk på Twitter. I sin kronikk på Uriks.no hevder Dr. Kvakkestad at det var det manglende avsnittet om at jeg gikk på medisiner i blogginnlegget som fikk han til å se rødt. Hvorfor er det da slik at dette først blir nevnt av han i hans tolvte tweet hele 12 timer etter at diskusjonen (hele twitter-debatten) startet?

Jeg har ikke vanskelig for å innrømme at jeg kun har subjektiv og personlig erfaring å skilte med når det kommer til ADHD. Når det kommer til det faglige så stiller jeg svakt, men hvordan mente du at min manglende fagkunnskap skulle forsvare din uansvarlige og uanstendige opptreden som fagperson i en diskusjon du aldri burde engasjert deg i, Dr. Kvakkestad? Det er i så fall et argument som ikke holder vann.

Dr. Thor Kvakkestad mener avslutningsvis at jeg gjemmer meg bak diagnosen min og bruker han i et ledd for å få sympati, det syntes jeg er en ufin hersketeknikk i en debatt som handler om etikk og prinsipper. Er det virkelig greit at en lege opptrer og oppfører seg på denne måten i en offentlig debatt?

Det folk ikke vet er at dette bare gjelder ting vi brenner for, som vi interesserer oss for. Dersom vi møter utfordringer som vi hater og ikke føler oss komfortable med så er vi et maskineri som blir utmattet og klissete som sirup etter 2 minutter.

Selv er jeg en aktiv samfunnsdebattant, skribent, forfatter og konfliktmekler. På toppen av dette har jeg en 8-16 jobb som IT-ansvarlig. Alt dette er ting som jeg brenner for og interesserer meg i.

Mine arbeidsdager starter klokken 08:00 om morgenen og er sjeldent ferdige før klokken 22:00. Alle disse ballene klarer jeg å holde i lufta samtidig uten å bli utslitt eller utmattet. Selv de dagene jeg må jobbe «sene» dager til 01:00 – 02:00 så våkner jeg alltid med et smil og full av energi.

Utmattet og utslitt

Derimot hvis jeg blir pålagt å skrive en logg som jeg selv mener er unødvendig, overdreven og bare for skriveriets skyld kan jeg bli utmattet bare av tanken, jeg kan faktisk bli så utmattet av å tenke på at jeg må skrive denne loggen at jeg går rundt konstant sliten i hodet samtidig som jeg dytter den lenger og lenger bak i kalenderen.

Hver gang jeg blir påminnet og den blir purret på, så kommer jeg med en eller annen unnskyldning, sier at den snart er ferdig – selv om jeg ikke har startet på den og antagelig ikke kommer til å gjøre det i nær fremtid.

Det samme gjelder regninger og brev generelt. Jeg bare takler det ikke, faktisk så hater jeg det som pesten. Jeg har aldri hatt økonomiske problemer og har aldri slitt med å få endene til å møtes – men allikevel har jeg fått masse purringer og inkassovarsler. Det er rett og slett fordi terskelen er så enormt høy for meg bare for å åpne disse brevene.

Brevet fra forsikringsselskapet som bare krevde en underskrift ble ikke åpnet på ett år og da var plutselig forsikringen min ugyldig – så kan dere tenke at samtidig som jeg var for ”lat” og ikke hadde energi til å åpne dette brevet så kunne jeg kjøre på 250% i alt annet jeg drev med.

Det er sånn det er å ha en diagnose, dersom hverdagen vår, arbeidssituasjonen og hobbyene våre er tilpasset diagnosen vår så kan vi ha en arbeidskapasitet som tilsvarer i hvert fall fem mann. Vi kan jobbe ustanselig og fokusert i mange timer/dager om det er nødvendig – men bare en liten bagatell kan ødelegge dagen vår, uken vår og hele livssituasjonen.

Hvordan kan jeg forvente noen skal forstå, når jeg ikke forstår selv?

Dette er vanskelig å forstå for noen som ikke har diagnose selv, det er jo helt riktig at det bare ville tatt fem minutter å åpne regningen, gå inn på nettbanken, taste inn kontonummer og kid, men for meg så sier det bare stopp. Det er ikke interessant, faktisk så er det så uinteressant som det kan bli. Tåpelig syntes jeg det er, men det må gjøres.

Det er jo litt morsomt å tenke på at jeg kan skrive bøker, jobbe nesten døgnet rundt og engasjere meg overalt uten å bli sliten eller utmattet overhodet, men en liten regning kan ta knekken på meg. Om det er noen trøst så gir det ikke noen mening for oss heller, det bare er sånn.

Det er mye rart som ”bare er sånn”, uten at man kan komme med noen god forklaring ovenfor seg selv eller andre. Det er allikevel viktig å bygge opp selvinnsikt og selvforståelse nok til å kunne sette fingeren på disse problemene slik at man kan informere arbeidsplass og folk rundt seg om situasjonen, da kan de kanskje kan gi disse ”slå hodet i veggen”-oppgavene til andre eller kanskje i størst mulig grad forsøke å unngå dem.

Akkurat sånn var det også på skolen med lekser jeg oppfattet som overflødige. Hvorfor skulle jeg kaste bort tiden min på dem? Jeg har alltid vært konstruktiv og løsningsorientert. Det har ikke vært noe jeg kan styre selv, dersom det var noe som absolutt ikke interesserte meg så ble det rett og slett ikke gjort.

Bruk oss riktig!

Vi med ADHD har potensiale til å være arbeidsmaskiner med nærmest uendelig energi og engasjement, men bare dersom man klarer å tilpasse situasjonen slik at vi ikke trenger å møte så mange av disse oppgavene som oppleves som demotiverende og energityver.

Derfor er dette noe som det er lurt å være bevist på både enten man er familie, venner, kollegaer eller fagpersoner. Tenke på at det ikke nødvendigvis er slik at man er lat eller at man sluntrer unna – det kan rett og slett være en mental sperre som bare gjør det umulig å utføre sånne kjedelige ”byråkrati”-oppgaver.

Vi er en enorm ressurs både i frivilligheten og på arbeidsplassen dersom forholdene er lagt til rette. Det er ofte slik at det bare er snakk om små detaljer som det er enkelt å gjøre noe med. Derfor er det viktig med kunnskap rundt dette, både for oss som har diagnosen og for de som skal ansette oss. Vi er nødt til å være flinke til å se våre egne utfordringer og våre egne problemer – kanskje kan vi ikke løse dem – men vi kan ihvertfall finne løsninger rundt dem.

PS: Dette er min erfaring med diagnosen. Den passer nødvendigvis ikke alle og representerer heller ikke alle. Har du møtt én med ADHD så har du møtt én med ADHD.

Delta gjerne i kommentarfeltet, del innlegget videre på Facebook og Twitter om du kjente deg igjen eller følte det var noe å lære av innlegget.

Republisert i bloggen til Ida Olsen
Republisert i Uriks
Debatten mellom meg og Dr. Thor Kvakkestad kommentert i Uriks
Kronikk fra Dr. Kvakkestad i Uriks
Tilsvar fra meg til Dr. Kvakkestad i Uriks
Tilsvar fra meg til Dr. Kvakkestad (bloggen min)

Det startet med at hun begynte å hulke mens hun så på et lite passfoto av barnet sitt. Venninna mi hadde lagt armene rundt henne, trøstet henne og spurt hva som var galt.

Hun fortalte historien fra begynnelse til slutt. Det hadde startet med en kjekk mann hjemme i Romania. Hun, moren og den lille ungen kom fra fattige kår, han lovet dem både penger og et nytt liv, om de bare ble med til Norge.

Tvunget til prostitusjon

Før de kom så langt hadde barnet blitt tatt fra henne i Romania. Hun hadde vært så uheldig å møtt en av mange organiserte trafficking-ringer. Deretter hadde de blitt kjørt til Norge. Moren ble sendt ut på gata som tigger og dattera ble låst inne på en leilighet.

De første månedene ble hun tvunget til å ha sex mellom 8-10 ganger iløpet av dagen med like mange menn. Hun var helt ødelagt og pengene ble tatt fra både henne og moren. De gikk rett i kassa til trafficking-ringen i hjemlandet.

Jenta fikk ukepenger som ikke en gang holdt til mat, så hun gikk igjennom søppelkasser og conteinere på jakt etter flasker som kunne pantes og ting hun kunne bruke.

Jeg husker fremdeles at hun var skitten og hadde blåmerker oppover armene og ryggen. Hun hadde brennmerker på beina og var ordentlig mørbanket.

Et helvete vi ikke kan forestille oss

Hun åpnet seg og fortalte alt til venninna mi, hun var helt utslitt både fysisk og mentalt. Denne jenta var en av dem som hadde iPhone og som tok seg råd til å røyke. Hun fortalte at det roet nervene hennes, og til tross for at hun måtte saumfare søppelkasser etter pant så tok hun seg råd til nikotinen – til tross for at det spiste opp lommeboka hennes.

Jeg møtte dem på Oslo S. Venninna mi hadde ringt meg, hun visste at jeg hadde kontakter og visste hvordan de skulle gå frem. Husker vi satte oss ned på en kafé i Oslo City. Hun fortalte hele historien sin igjen for meg.

Deretter bestemte vi oss for å oppsøke legevakta. Både for å behandle de mest åpenbare fysiske skadene, men også for å få tatt vare på bevis og gitt forklaring for politiet. På veien dit møtte hun moren sin ved Gunerius.

Hånda til moren hadde begynt å råtne opp, hun hadde et dypt infisert sår som ikke ville lukke seg. Hun fortalte at hun ikke fikk hjelp noe sted fordi hun var papirløs rumener. De pratet sammen i noen minutter før vi gikk videre.

Den tunge innrømmelsen

På legevakta satt vi alle tre og ventet i flere timer på at noe skulle skje, de ønsket å hente inn en tolk for å få alle detaljene på plass. Jenta snakket bare gebrokken norsk og hadde ikke så detaljert ordforåd på engelsk.

Hele tiden snakket hun gråtkvalt om dattera som hadde blitt tatt fra henne da hun var 2 år gammel. Hun hadde vært i Norge i over 1 år som prostituert og hun hadde ikke fått noe livstegn fra dattera på flere måneder. Hun var livredd for å involvere politiet fordi hun hadde fått fortalt hva som ville skje med ungen om hun gikk til politiet.

Egentlig ville hun bare at legevakta skulle gi henne den medisinske behandlingen hun trengte, hun ønsket ikke å avgi forklaring eller ta noen undersøkelser for å sikre beviser om mennene som hadde voldtatt henne – men vi klarte å overbevise henne til slutt.

Hun fortalte etter hvert at hun var katolsk og hun hadde et kors rundt halsen. Den eneste eiendelen hun hadde. Venninnen min var somalier, vi var begge muslimer. Så vi bestemte oss for å be sammen alle tre. Midt på gulvet på legevakta. Hun ba på sin måte og vi ba på våres. Der og da, så var det bare én ting jeg hadde å be om – at lidelsen til denne jenta skulle ta slutt og at hun fikk den hjelpen og støtten som hun hadde behov for.

Vi satt der med henne ihvertfall i 5 timer igjennom alle undersøkelsene og vi satt utenfor å ventet mens hun avga detaljert forklaring til politiet.

Etter Politiet hadde fått sin forklaring, beviser var samlet, undersøkelser gjort og behandling fullført så fulgte vi henne til en organisasjon som spesialiserte seg på sånne saker og som gav den moralske og sosiale støtten de kunne til jenter som var ofre for slikt som dette.

Menneskets lidelser har en grense.

Bare fire uker senere fikk jeg en telefon fra politiet om at jenta hadde tatt livet sitt og det eneste de hadde funnet i jakkelomma hennes var navnet og nummeret mitt.

Senest for to uker siden møtte jeg på moren hennes på gata, hun tigget fortsatt penger med koppen sin og var fortsatt like skitten. Hun hadde amputert den ene hånda, den sto ikke til å redde.

Det er enkelt å si at det står organisert kriminalitet bak, det er lett å si at å være snill og gjøre en innsats for disse menneskene bare styrker og befester problemet ytterligere, men har man bare lyttet til historien til en av disse skjebnene så får man en klump i magen og en følelse i hjertet som aldri forsvinner.

Det er lett å si at dette ikke er vårt problem og at vi ikke kan redde hele verden, at det er grenser for bistand og hjelp vi kan gi – men hvordan kan vi si det uten å ha hørt deres historie? Hvordan kan vi dømme et menneske og se på noen som undermennesker uten å gi dem tid til å fortelle oss om deres liv?

Dette er ikke et enestående tilfelle

Mange har opplevd ting som vi ikke kan forestille oss en gang, mange har levd et helvete som vi ikke kan forestille oss i våre mørkeste og verste mareritt. Hvordan kan vi dømme dem?

Det er ikke tvil om at det ofte står et maskineri av ondskap i bakgrunn som brutalt ødelegger disse skjebnene både fysisk, mentalt og psykisk – men skal vi slutte å se enkeltindividet for det? Skal vi vende ryggen vår til de menneskene som blir nedverdiget til å sitte med en pappkopp på gata? Skal vi vende ryggen til de jentene som blir utsatt for de mest brutale av overgrep? Isåfall. Hva sier det om oss? Hva sier det om vår medmenneskelighet?

Man løser ikke problemet ved å putte en tier i koppen, man løser ikke problemet ved å kjøpe bladet «Folk er Folk» og man løser ikke problemet ved å kjøpe en baguett eller en varm kopp med kaffe. Problemet løses både lokalt i Romania og av respektive myndigheter her i landet – men som medmennesker så kan vi i det minste gi et smil, en koselig gest og gi noen følelsen av at noen bryr seg.

Hver gang jeg ser all dritten som blir skrevet om romfolket og hver gang jeg leser om noen adredalin-junkies som forsvarer og romantiserer prostitusjon. Da blir jeg provosert og ikke bare på mine egne vegne – men på vegne av alle de som lider og er ofre for denne organiserte ondskapen.

Kan ikke vi voksne la barna få ha denne ene dagen å kose seg på uten at vi skal tre våre trange moralske regler ned over hodet på dem? La barna spise det de har lyst på, selv om det kanskje ikke er den tradisjonelle grillpølsa.

Er det virkelig det materialistiske og overfladiske ved nasjonaldagen vår som bør stå i fokus eller er det de ektefølte glisene og det ektefølte engasjementet som de stolte barna som har kledd seg opp i sine fineste klær viser?

En konstruert debatt

Jeg må si jeg begynner å bli en smule lei av den årlige flaggdebatten og sutringen fra nasjonalistene om at landet vårt har mistet stoltheten sin og er i ferd med å bli tatt over av analfabeter fra den tredje verden – kanskje ennå mer irritert er jeg over at både politikere og riksdekkende media løper deres ærend.

Jeg er skuffet over at man så lett lar en konstruert ikke-debatt ta kontroll og bli til en vond verkebyll som ødelegger så mye av gleden og mangfoldet på nasjonaldagen vår. Min glede og entusiasme opp mot favorittdagen min i året fikk seg en knekk.

Hvorfor viser vi ikke heller bilde av de smilende og dansende minoritetkidsa som har tatt på seg sine peneste klær, som har kledd på seg sitt største glis og feirer nasjonaldagen vår med taktfaste rop og sang i gatene?

Hvorfor intervjuer vi ikke heller hijabjentene som lurer på hvilket sjal de skal matche med bunaden sin? Hvorfor intervjuer vi ikke Nathan som gleder seg til å feire sin første 17. mai som ”ekte” nordmann? I fjor på denne tiden truet myndighetene med å kaste både han og familien ut av landet.

Hvorfor intervjuer vi ikke somalieren som stolt slår på stortromma i skolekorpset? Hvorfor trekker vi ikke frem hvordan 17. mai har blitt til den sterkeste og tydeligste dagen for mangfold og inkludering der alle føler seg velkomne og likeverdige?

Jeg er stolt av landet mitt!

Det er nettopp at vi er en nasjon som gir trygghet og frihet til barn som Nathan som gjør at jeg er en patriot og kler meg opp i den fineste dressen med det stiligste slipset og vaier høyt med det norske flagget mens jeg synger nasjonalsangen av full hals.

På 17. mai er jeg stolt av å være norsk fordi jeg mener vi har en grunnlov og et samfunn som er bygget opp av så mange gode verdier at det er verdt å feire – verdt å gjøre stas på.

Det er verken pølsene eller flagget som vi feirer på 17. mai. Det er friheten, demokratiet, uavhengigheten og det faktum at vi har så mange gode verdier at tilsynelatende ingenting kan ta knekken på oss. Det er vår solidaritet, vårt fellesskap og våre felles verdier som gjør at vi møter opp uansett vær i finstasen for å ferie den flotteste dagen i året.

Vår eneste folkefest

I Norge er det ikke mange anledninger der hele folket kommer sammen for å feire. Det er denne ene dagen i året. De aller fleste uavhengig av bakgrunn gleder seg i et helt år til denne dagen. Det er en dag der vi alle er nordmenn, alle er likeverdige og alle smiler til hverandre og ønsker hverandre gratulerer med dagen.

Jeg vet at denne følelsen er smittsom. Jeg vet at selv helgeturister som opplever 17. mai føler seg norske og patriotiske den dagen. Vi har ikke noen grunn til å frykte at nasjonaldagen vår skal bli kapret av fremmede flagg – nettopp fordi det er den ene dagen i året der alle kan føle seg norske – selv om man er en turist fra Japan som lurer på hva man har rotet seg bort i.

Vi er heldige som er en nasjon som slipper å tvinge folk til å være patriotiske på nasjonaldagen vår. Vi er ikke som Nord Korea. Tvert imot så er vi et land som de fleste land i verden drømmer om å bli sammenliknet med.

Det er derfor vi på nasjonaldagen vår kan vise en sånn ektefølt begeistring og kjærlighet til landet vårt – det er derfor vi ikke skal begynne å forby alt vi ikke liker fordi vi er redd for å miste oss selv. Vi som nasjon, samfunn og folk er sterkere enn som så.

Skal det virkelig så lite til å vippe oss av pinnen?

Kanskje det er derfor jeg blir ekstra trist når jeg ser at noen små uskyldige papirflagg nesten skal slå beina under alt det positive ved mangfoldet vi viser på nasjonaldagen vår? Det er trist å vite at det skal så lite til for å rive ned alt det flotte, sterke og vakre vi har bygget opp de siste årene.

Ser vi ikke selv at dette viser svakhet fremfor trygghet og styrke? Er virkelig noens nasjonale stolthet og patriotiske selvfølelse så redusert at det skal så lite til for å ta knekken på den?

Det er trist at vi løper ærendet til de fordomsfulle og usikre. Det er trist at vi lar noen få nasjonalister ødelegge for alt det gode vi i fellesskap har bygget opp. La oss komme oss videre og heller rette fokuset mot alt det positive ved det mangfoldige og inkluderende som vi elsker så høyt ved vår nasjon og som kommer så sterkt og tydelig til overflaten på nasjonaldagen vår.

Det er derfor jeg feirer nasjonaldagen vår med stolthet og hever flagget mitt til et taktfast hurra. Vi er et land det er verdt å gjøre litt ekstra stas på. Er du ikke enig?

Republisert i Bodø Nu

I går var det mellom 200 og 250 mennesker i kø utenfor Fattighuset i Oslo for å få ukesrasjonene sine med mat. De blir stilt opp i kø i en bakgate og får utdelt et nummer. Senere blir nummerne oppropt og man kan få gå inn ti og ti.

Noen av de som møter opp der står å venter i denne bakgata fra 08:00 – 10:00 for å få utdelt nummer. Så kommer de tilbake klokken 12:00 og stiller seg i samme kø for å få utdelt denne ukas rasjon med mat.

Dette er utrolig nedverdigende, det er flaut og det er vondt å se på – men det er ikke Fattighuset i Oslo sin skyld. De gjør det beste de kan med sine frivillige ansatte og lokalene de har til rådighet. Det finnes ikke noe alternativ. Bare tenk dere, denne køen er der midt på vinteren når det er -20 grader ute også. Det er ikke noe varmt lokale man kan vente på tur i.

Hadde jeg vært sterk nok til å stå i den køen?

Jeg tenker med meg selv. Hva om det var jeg som var i den situasjonen at jeg ikke hadde råd til mat? Hadde jeg klart å trå over den terskelen det er å stå i full offentlighet som fattigmann? Hadde stoltheten min taklet det? Antagelig ikke.

For å være helt 100% ærlig tror jeg terskelen for å naske med meg mat fra butikken hadde vært lavere enn å stå i den køen der. Da slipper jeg ihvertfall å vise hele verden at jeg sliter.

Vi lever i verdens rikeste land, og dette er alt vi har å tilby de fattigste? Det er en skandale at ikke kommunen kan stille med ordentlige lokaler. Det er en skandale at ikke regjeringen kan gjøre mer for denne gruppen.

De narkomane og tiggerne…

Så er det de skumle narkomane og romfolket da. De som vi jager rundt i byen som løshunder. Hver gang de forsøker å slå seg til ro et sted så beslutter kommunen at de skal jages. De ødelegger for turismen sier vi. De gir byen et dårlig rykte.

Så da er det bedre at vi stuer vekk utfordringene og problemene der ingen kan se dem? Da er det bedre at vi gjemmer bort disse i en eller annen bakgate der de ikke forstyrrer den rosa bobla som vi i middelklassen og overklassen lever i?

Så lenge de fattige, de vanskeligstilte og de som står utenfor ikke havner i kameralinsa til en japansk turist eller foran føttene til de høye herrer i dress og med stresskoffert så har man løst problemet? Det er ihvertfall sånn det føles for oss ildsjeler som brenner for de vanskeligstilte gruppene.

Er dette verdens beste land å bo i?

Jeg blir flau over å leve i det som blir omtalt internasjonalt som et av verdens desidert beste land å bo i – og som samtidig er en av verdens rikeste – når vi behandler våre medmennesker så dårlig.

Istedenfor å bruke tid, energi og penger på å løse utfordringene så stuer vi dem sammen på et lite geografisk område og holder det under kontroll. Vi passer på å la disse stedene elegant utebli fra turistbøkene og vi sørger for å geleide de smilende og engasjerte tilreisende i en stor sirkel rundt områdene der de sosiale problemene er tydelige.

Vi har mye å være stolte av i Norge, og det er nok helt sikkert ikke uten grunn at vi vinner de fleste kåringene hva gjelder levestandard – men vår behandling av romfolket, av narkomane og av fattige kvalifiserer ikke til noe annet enn stryk.

All honnør til Fattighuset og til andre frivillige organisasjoner som jobber døgnet rundt for å bedre livskvaliteten til de som trenger det mest. Dere fortjener alle de medaljene og prisene som kan deles ut.

Tusen millioner takk for innsatsen!

Selvsagt skal det være fullstendig og uinnskrenket ytringsfrihet, denne retten har vi som nasjon og hvert enkelt individ en plikt til å gjøre vårt ypperste for å opprettholde – men, det er ikke alle typer ytringer som er nødvendige. Folk kan godt holde seg for gode til å sende SMS med: «Du ser fin ut, har du lyst på en kjapp en med meg?»

Folk kan også holde seg for gode til å sende meldinger som: «Om jeg ser deg i en mørk bakgate, da skal jeg voldta deg gjentatte ganger og nyte det!» Dette er som regel anonyme ytringer på nett rettet mot kvinner.

Hvem med forstanden i behold har lyst til å komme med en kronikk i en av landets største aviser, når konsekvensene er at folk sender den ene klissete spytteklysa etter den andre rettet mot utseendet, rettet mot alder eller mot en eller annen svakhet som man har googlet seg frem til?

Det er for lett å si at nettdebatten mangler folkeskikk, for mange av disse voksne menneskene som kan lire av seg den ene vulgære usmakelige kommentaren etter den andre på nett, de kan også ganske ofte gjøre noe tilsvarende ansikt til ansikt. De jakter gjerne i flokk og roper slibrige kommentarer for å føle seg mektige på andres lidelse.

Som mann føler jeg meg heldig i den offentlige debatten – alt jeg mottar, er drapstrusler og SMS med folk som ønsker å slå ut tenna mine. Når folk ringer meg på en lørdagskveld er det for å fortelle meg at jeg er ferdig, at de skal ta meg – ikke for å fortelle at det var de som sendte bilde av penisen man nettopp mottok på MMS, eller for å fortelle at man burde spre beina for det er det eneste man er god til.

Det er et demokratisk problem, spesielt i nettdebattene, at man blir overøst med trusler, sjikane, mobbing og hets. Du skal ha nærmest umenneskelig tykk hud og en mage som tåler det aller meste for å holde ut i lengden. Selv den sterkeste, den mest tålmodige og utholdende blir sliten og mister lysten på å ta i bruk stemmen sin.

Er det ikke egentlig nok når man har fått meldeplikt av foreldrene sine som 24-åring fordi man er utsatt for så masse trusler at de er oppriktig redd for deg hver eneste dag? Terskelen er lavere for å mobbe på nett, man slipper øyekontakten og man slipper den potensielle direkte reaksjonen som gjør at man våkner dagen derpå med en stor blåveis.

Hets, sjikane og trusler blir brukt hyppig som hersketeknikker i mangel på argumenter, og det verste er at de er uhyre effektive.

Jeg er derfor veldig glad for at Amnesty International tar dette på alvor og arrangerer et ungdomsseminar for ungdom mellom 16-29 år. «Anonyme Feiginger» går av stabelen lørdag 20. april fra kl. 09 til 16 på Rockefeller i Oslo.

La oss ta debatten tilbake. Den er for viktig til å forbli kidnappet av bøller.

Yousef Bartho Assidiq,

skribent og samfunnsdebattant

{Publisert i denne ukas Ny Tid}

Selve programmet skal være en dokumentarserie om skandinavia igjennom de fire årstidene. De skal filme Norge på våren, Sverige om sommeren, Danmark om høsten og Finland om vinteren.

I den delen som omfatter Norge så ønsker produksjonsselskapet VPRO å finne ut om det virkelig er sant at Norge er verdens beste land å bo i, om kanskje ennå viktigere: Er det slik for alle?

Personlig tilhører jeg middelklassen. Jeg har det godt, og jeg skal ta den nederlandske journalisten igjennom barnefattigdom, sosiale utfordringer og de delene av Oslo som er preget av mye fattigdom og generelt dårligere kår enn mange andre bydeler. Vi håper å kunne få besøkt Fattighuset på en fredag mens de deler ut ukesrasjoner med mat i verdens rikeste land – samtidig som vi på reisen skal diskutere litt hvordan det er å være en 24 år gammel gutt som skal ut på boligmarkedet, delta på aktiviteter og samtidig kunne ha en fungerende økonomi.

Underveis i den noen mil lange klassereisen fra øst til vest så kommer vi til å ta opp ting som at levealderen gradvis øker jo lenger man kommer vestkanten og snakke litt om konsekvensene av at forskjellen mellom rik og fattig er såpass stor og nådeløs tydelig i hovedstaden.

Jeg kommer også til å forsøke å vise hvordan andre igjen lever i pervers overflod bare noen få mil unna – i en verden som er fullstendig avskilt og i mange tilfeller helt fullstendig uviten om hvordan det er å leve under fattigdomsgrensa eller sloss for å kunne ha mat på bordet.

Konklusjonen blir antagelig at for de aller fleste nordmenn så finnes det ikke noe bedre land enn det vi har vært så heldig å bli født inn i, eller som vi har vært så heldige å få lov til å bli en del av – men for de som faller utenfor økonomisk så blir fallhøyden så utrolig mye høyere og smellet når man treffer bunnen blir så utrolig mye sterkere enn det kanskje ville blitt i andre land.

Det er mange småbarnsforeldre som må kjempe for å ha mat på bordet og som må sloss daglig for å få endene til å møtes. Økonomi er antagelig en av de største grunnene til at par og ektepar krangler her i landet, og det er slitsomt. Spesielt når man føler at det er litt tabubelagt å ikke ha den uka i syden eller få til de samme tingene som vennene rundt.

Det er mange lokalpolitikere som har tatt utfordringen å leve på stønad fra NAV. Hittil har jeg ikke hørt om en eneste en som har holdt ut, eller som har klart å få endene til å møtes. Det å være ufør eller av andre grunner være avhengig av velferd for å klare seg. De klarer seg, men de får verken ordentlig frihet eller tid til å virkelig leve.

Ikke bare økonomi

Det er jo selvsagt ikke bare den solide, sterke og trygge økonomien til nasjonen vår som gjør at vi jevnt over scorer høyt på både statistikker og undersøkelser om levevilkår og trygghet. Vi skal også snakke om blant annet polarisering i debattklimaet, politiske gnisninger og potensielt farlige ideologier som ulmer i kulissene. Heldigvis for oss, så er dette nesten ikke-eksisterende. 22. juli, 2011 var ikke noen naturlig utvikling av situasjonen i landet – det var et lyn fra klar himmel. Det var et fullstendig uventet og uforståelig angrep uten noen tydelige advarsler på forhånd.

Norge er et av de eneste landene i verden som har ubevæpna patrulerende politifolk i gatene. Det syntes jeg sier ganske mye om landet vårt. Det er relativt trygt, selv om vi også har utfordringer med vinningskriminalitet, med enkelte gjenger som sloss om streetcred og makt i nærmiljøene. Ser man hele bildet, så blir disse små utfordringene nesten ikke-eksisterende. Vi har rett og slett veldig lite å frykte her i landet.

Trygghet, frihet og likestilling

Norge er nok også et av de landene i verden med en tydeligst definert rett til både ytringsfrihet og til å leve livene sine som man selv ønsker. Det er ingen problem å bytte religion, komme ut av skapet med en annen legning eller ta utradisjonelle valg på andre måter.

Vi har også kommet veldig langt hva gjelder likestilling av kjønnene og ennå viktigere så har vi kommet langt med likeverd – ikke bare mellom kjønnene, men mellom alle mennesker. Det er klart definert at alle mennesker er like mye verdt uansett etnisitet, tro, kultur eller legning.

På den måten er det også veldig trygt å kunne være fri til å leve livet slik man selv føler det er riktig uten å måtte tenke på å bli forfulgt for det – selvsagt er det sosialt press og store forventninger til individet også i Norge, men det har ingenting med landet å gjøre. Det har med den bevegelige populærkulturen.

Personlig litt stolt

Jeg er egentlig veldig stolt over at jeg som en gjennomsnittsnordmann som både har tatt mine egne valg, som forsvarer og tar i bruk både friheten til å velge min tro, friheten til å kunne ytre min mening og som kanskje har tatt litt annerledes valg enn folk flest får lov til å representere landet mitt og byen min i en dokumentarserie som dette.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Norge har fortjent statusen som et av verdens beste land å bo i. Det er verdens beste land å bo i enten man er helt ordinær eller om man har sterke meninger og skiller seg ut. Det betyr ikke at landet vårt ikke har utfordringer og jeg mener at den desidert største utfordringen vi har er at det finnes over 100.000 barn i landet som lever under fattigdomsgrensa.

De får ikke deltatt i bursdager, de får ikke vært med på de samme sosiale aktivitetene som sine venner og de får ikke vært på ferie. I et av verdens rikeste land, så burde det ikke være så mange mennesker som må kjempe hver eneste måned for å få endene til å møtes og sloss hver dag for at det skal være mat på bordet.

Filmingen er planlagt å foregå mellom 22-29. april. Dette blir både spennende, gøy og utfordrende!

I den anledning lurer jeg på – Hva mener du? Er Norge et av verdens beste land å bo i, eller er det bare selvskryt/oppskrytt?

Felles for alle jeg har pratet med som har sendt inn en kronikk, et debattinnlegg eller latt seg intervjue de siste årene er at politikere tilsynelatende glatt har ignorert dem.

Debatten har rast om religiøse hodeplagg, om ekstremisme og om sosial kontroll. Tvang, undertrykkelse og terrorisme har dominert nyhetsbilde.

Mediene skriver om det som interesserer folk, som engasjerer – det er jobben deres, vi engasjerte muslimer må bare prøve vårt beste å løpe etter journalistene med brannslukkingsapparatet.

Isra Zariat har skrevet flere gode kronikker om hvordan hun som muslim føler seg dratt mellom den liberale norske kulturen og den tradisjonelle pakistanske kulturen som hun har blitt oppdratt med hjemme.

Jeg har tatt harde oppgjør med Profetens Ummah og fått bred dekning for dette – men når politikerne tar tak i temaet så virker de tilsynelatende mest interessert i å krangle seg imellom om hvem som har skylda – Jeg har engasjert meg i denne saken de siste 3 årene. Ikke én politiker har tatt kontakt med meg – verken lokalt eller sentralt.

Siv Jensen snakker ofte om de undertrykte muslimske kvinnene som er offer for et mannstyranni der de blir behandlet som undermennesker og underlagt streng sosial kontroll – men ingen av skribentene som har tatt opp disse temaene i kronikker, debattinnlegg og intervjuer har blitt kontaktet av verken Siv Jensen eller noen andre politikere.

Muniba Ahmad har forsvart sin bruk av hijab på usedvanlig reflektert og åpen måte uten at det har ført til at noen har vist noe mer interesse for det. Allikevel har hun måtte se at til tross for at hun har forsøkt å nyansere inntrykket folk har av religiøse hodeplagg så dukker den samme debatten opp hvert bidige år.

Vi muslimer hører ofte om viktigheten av at vi engasjerer oss i den offentlige debatten og at vi lar vår stemme bli hørt – Hvorfor skal vi legge hodet vårt på hoggstabben i mediene når vi taler for døve ører?

En gjengående tendens i debatten rundt innvandring og spesielt den som er rettet mot oss muslimer er at politikere konsekvent henviser til statistikk. De har så mange reflekterte, fornuftige og engasjerte muslimske stemmer som de kan bruke som ressurs i utformingen av politikken – men med mindre man er medlem av partiet så blir man aldri spurt.

Noen ganger stiller man seg selv spørsmålet om det er verdt å engasjere seg offentlig når konsekvensen er en haug med sjikane, hets og et par trusler i ny og ne. Det er vanskelig å finne motivasjon til å skrive noe, når man vet av erfaring at det er glemt etter få dager og at man må gjenta det samme etter noen måneder eller år.

Jeg har flere prosjekter der jeg arrangerer debattkurs for at ungdom skal bli rustet til å takle den offentlige debatten. Hvordan skal jeg klare å motivere dem, når det er vanskelig nok å finne motivasjon til mitt eget bidrag? Hvordan skal jeg selge viktigheten av et offentlig engasjement når man selv ikke klarer helt å finne svaret.

Selvsagt er det viktig å være det brannslukkingsapparatet som løper etter de negative medieoppslagene og nyanserer, avkrefter eller tar avstand fra dem. Selvfølgelig er det viktig å drive med folkeopplysning. For ikke å snakke om å bidra slik at andre tanker enn bare de mest ekstreme kommer frem i mediene.

Muslimer som engasjerer seg ønsker ikke bare å slukke branner, vi har ikke lyst til bruke all tiden til å megle når det blir gnisninger i samfunnet. Det er ikke alltid lett å kritisere ulike parter som ønsker å helle bensin på brannene vi prøver å slukke, vi gjør det med livet som innsats.

Vi muslimer som er aktive i den offentlige debatten ønsker å bidra til å utgjøre en forskjell, vi ønsker å jobbe for at våre barn skal vokse opp uten å måtte kjempe de samme kampene som vi må kjempe. Vi ønsker å bidra til faktisk forandring, det gjør man best igjennom politikken. Ikke igjennom partipolitisk tilhørighet, men ved å være partiuavhengige ressurser som kan hjelpe alle partiene med å komme med innspill og erfaring.

Daglig bruker hundrevis av muslimer i frivillige organisasjoner med ulikt fokus tid på å skape positive forandringer i samfunnet. Vi tar høyere utdannelse og deltar stadig mer aktivt i debatter og med innlegg i mediene.

Allikevel opplever vi at politikere er mer interessert i å prate om oss, enn med oss – dette gjelder ikke bare noen enkelte partier – det gjelder alle.

Vi er lei av å bli omtalt som et problem, en utfordring og et miljø som har behov for støttehjul. Vi ønsker å være ressurser – få ut det fulle potensialet vårt, vi ønsker å bidra med å skape løsninger og vi trenger ikke støttehjul. Vi trenger tillit og ansvar.

Det er snart valg. Vi muslimer og sikkert folk flest sitter med inntrykket av at politikere er mer interessert i å prate om folk enn å prate med dem. Mer interessert i å prate om problemer og hvem som er skyld i dem, enn de er i å finne løsninger.

Imponer oss.

Signert,
Yousef Bartho Assidiq
Muniba Ahmad
Isra Zariat
Mina Adampour
Huma Fatima

Galleri

Kjøret startet allerede kvelden i forveien. TV 2, VG, Dagbladet, Dagsavisen, NRK – alle ville ha og alle skulle få. Nå står Yousef Bartho Assidiq på parkeringsplassen bak Oslo S og hutrer. Gradestokken er i ferd med å runde flere minus enn hva godt er, og klokka har passert ti på halv seint. Den vannkjemma sveisen glinser i lyset fra en passerende bil, mens rester fra tv-sminkørens maling gjør hudfargen matt der den ikke er dekket av mørkt skjegg.

Yousef har hoppa fra taxi til taxi i hele dag for å rekke innom alle intervjuene sine. Er han ikke sliten? Neida. Han stikker henda i lommene og kaster sjenerte blikk rundt seg, men øynene er våkne og skinner i glassklart brungrønt. Han har blitt vant til mediaoppmerksomheten nå.

Det er ikke alle som kan skilte med tittelen ung, etnisk norsk, muslimsk konvertitt og samfunnsdebattant fra Nøtterøy. Denne gangen har han havna midt i glaninga for medias søkelys etter at han postet et innlegg på bloggen sin om den gang da han ble forsøkt rekruttert av Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Fyren fra PST sa jeg hadde noen interessante venner på Facebook. Mohyeldeen (Mohammad, journ. anm.), for eksempel. Han var en av de første jeg ble kjent med da jeg konverterte. Nå er han Norges mest kjente islamistiske ekstremist. De ville at jeg skulle bli bedre kjent med disse folka. Etter hvert ville de at jeg skulle late som jeg var en av dem, tenke som en al-Qaida-tilhenger.

Sjenansen forsvinner på et blunk. Yousef har fortalt historien i hele dag. Historien om at PST sa han skulle blir Norges svar på James Bond som infiltrør i det islamistiske miljøet. Hvordan han sjonglerte mellom samvittighetsnag (det var tross alt snakk om rikets sikkerhet, hadde PST sagt) og å holde på hemmeligheten overfor jobben og foreldrene. Hvordan han ble utbrent og utslitt og fortalte det hele til sin mor, Janne Hansen. Hvordan mamma grep inn og skjelte ut en stakkars betjent på Tønsberg politistasjon, og senere PSTs representant. Hun kjeftet dem begge huden full – mente det var uansvarlig å utnytte folk på denne måten. Særlig folk som har både Asperger og ADHD.

– Jeg sa til PST at det der klarer ikke jeg. Jeg forklarte at jeg ikke klarer å lyve sånn, å være en annen person på den måten, sier Yousef.

Det var nemlig ikke bare de innlysende samvittighetskvalene og faremomentet som hindret Assidiq i å ikle seg en annen personlighet for å infiltrere det unge islamistmiljøet. Som far John Bartho Hansen senere skal forklare oss over tacomiddagen på Nøtterøy, sliter Yousef med å tolke sosiale koder, kroppsspråk og ironi. Det automatiseres ikke hos ham, men må læres som regler. Det følger med Asperger-diagnosen. Livet som PST-informant hadde med andre ord passet ham svært dårlig.

Vi slenger oss inn i varmen i bilen og svinger ut på motorveien. Akkurat nå forholder vi oss ikke til en diagnose, men til en helt normal og velfungerende 24-åring, som har tatt et valg som er vanskelig for de fleste av hans jevnaldrende å forstå. En ung mann på atten år som var på fest da han følte tyngden av livets meningsløshet ramle ned over seg. En helt gjennomsnittlig engasjert bygdegutt, moderat politisk aktiv i Sosialistisk ungdom, fest- og kinogjenger i helgene, som tenkte at livet måtte ha mer å by på.

– Jeg følte at det var viktig å lære om religion. I ungdomstida var jeg ikke religiøs i det hele tatt. Det var ikke noe jeg tenkte på. Jeg var ute og festet og alt mulig annet. Så begynte jeg å tenke «Er dette alt jeg skal gjøre hele livet? Er dette alt?»

I stedet for å la tanken fare og åpne en ny øl, dro Yousef hjem, satte seg ned, og leste Koranen fra perm til perm i et helt år. I det som kunne minne om religion-shopping, var tanken å starte der det var minst sannsynlig at han skulle ende opp, der han hadde mest kritikk å komme med.

– Jeg starta med å tenke på al-Qaida. Det er sånn muslimer er, tenkte jeg. Jeg søkte på nettet etter informasjon om islam, og de første seksten treffene som dukket opp var kritikk, så jeg startet der. Jeg copy-pasta sitater fra nettet, klippet og limte og stilte kritiske spørsmål på islam.no.

Folk begynte å svare. Han fikk hele tiden til svar at han måtte se utdragene fra Koranen i sammenheng, se helheten. Han spurte og grov om selve verdisettet som legger grunnlaget for religionen han var i ferd med å bli oppslukt av interesse for.

– Drep alle vantro, står det i Koranen. Ja, da skal man vel drepe alle vantro, som ikke er muslimer? Men det var jo sagt i en krig, og det utsagnet var adressert mot fienden. Det var i en historisk kontekst. Det betyr ikke at vi skal ta trekke ut det verset og bruke det i dag, forklarer Yousef ivrig.

Hver gang han kom med kritikk, kom det et nytt svar. Han gravde seg lenger og lenger ned i materien, ble ivrig og overbevist, og grublet seg grønn. Han tok tak i grunnverdiene i islam og tolket dem på samme måte som en liberal kristen tolker bibelen, på samme måte som flerfoldige tusen muslimer i Norge utøver sin religion i skyggen av de ekstreme stemmene som får taletid i media.

Nå svarer Yousef raskt og utfyllende selv, mens den lange, trøtte motorveien strekker seg i et langt bånd sør-vestover. Han er vant til disse spørsmålene, og har dertil gjennomtenkte svar. Alle spørsmålene han stilte den gang, rettes i dag mot ham selv.

Da han omsider hadde tømt seg for kritikk, ble han også tiltrukket av det konkrete, av de faste, daglige rammene islam setter for hvordan en god troende lever sitt liv. Det var det som gjorde at islam ga mer mening for ham enn kristendommen.

– Den største forskjellen var hvor konkret og direkte alt var. Med islam følger det en smørbrødliste over hva man kan gjøre for å bli et bedre menneske, mens i kristendommen kan man gjøre omtrent hva man vil.

Yousef lærte å skille mellom de essensielle religiøse handlingene i hverdagen, og grunnverdiene som skaper debatt når de tolkes på en bestemt måte. Han satt et år alene og leste uten å ha noen muslimske venner, uten påvirkning fra miljøet rundt seg. Til slutt dro han til en moské i Oslo og pratet med imamen der i åtte timer. Etter dét hadde bestemt seg. Han ville konvertere.

Mens han satt og leste, hadde han ikke tanke for hvilken utsatt posisjon han satte seg i. Derimot var han engstelig for foreldrenes reaksjon, redd for at de skulle kaste ham ut hjemmefra og aldri snakke med ham igjen.

– Jeg var forberedt på det verste. Jeg dro rett hjem fra moskeen og sa: «Nå har jeg konvertert til islam». Pappa begynte å skrike og mamma begynte å gråte, og vi snakket ikke ordentlig sammen på tre måneder.

Foreldrene til Yousef var liberale kristne og høyremennesker. At sønnen hadde valgt venstresida i politikken var én ting. At han skulle bli muslim attpåtil, ble for mye å svelge. De hadde alltid diskutert livlig i stua på Nøtterøy og hatt høy takhøyde for livlige diskusjoner. Denne gangen ble det for mye.

Mens vi snakker om foreldrene, svinger vi inn på gårdsplassen utenfor et hvitmalt hus på Oterøya på Nøtterøy. Her bodde Yousef sine første 21 år, før han flyttet inn til en kjellerleilighet på Holmlia i Oslo. I dag er Yousef og foreldrene gode venner. Han har i det hele tatt et nært forhold til familien sin – spesielt bestefaren.
– Det var han som snakka med foreldrene mine og sa de måtte skjerpe seg. Etter tre måneder ble vi enige om at vi må lære å leve sammen. Vi har forskjellig tro og synspunkter, og det må vi bare klare, konstaterer Yousef.

Mamma Janne titter inn fra kjøkkenet mens vi bukserer oss inn i gangen. Yousef har egentlig vinterferie fra jobben som IT-konsulent, og hun er tydelig glad over å se sønnen i god behold. Hun skjønte det kom til å bli bråk da Yousef postet innlegg om PST på bloggen sin.

– Jeg har ikke sovet godt i natt, nei, sier hun.

Janne utstråler morskjærlighet som en sprekkeferdig ballong, og bekymrede øyne hviler hengivent på Per, som Yousef heter når han er innenfor foreldrenes fire vegger.

– Han er ikke i stand til å ta ferie, vettu, sier hun mens kjøttdeigen freser fett i stekepanna.

TV-bordet er pent dekket med oppkuttede grønnsaker, tortillalefser og brus. Mamma oppdaterer Per på nyhetsbildet. Hun har fulgt med i hele dag – til og med havnet i avisa sjøl. Hun viser på datamaskinen, og forteller at PST ikke har svart på anklagene om ukritisk kildebruk. På veggene henger bilder av en glisende, noe yngre versjon av Per. Vi spør om å få se på rommet hans mens Janne kokkelerer.

– Mamma, er det veldig rotete på rommet mitt?

Sønnen spør med et skjevt smil.

Janne har – på ekte enebarns vis – ryddet rommet, og vi får audiens i de indre gemakker. Opp en smal trapp og inn en gang. Et veggbilde med et sitat fra Koranen, om toleranse mellom jøder, kristne og muslimer, er det eneste som avslører at dette ikke er et helt vanlig utflytta gutterom. Yousef viser oss en hvit bønnelue kalt kufi og en svart bønnekjole kalt abaia. Som fersk konvertitt gikk han rundt i de symbolske gevantene til daglig.

– Jeg var mer konservativ før. Siden foreldrene mine ikke godtok valget mitt, måtte jeg forsvare det. Jeg følte at jeg måtte vise veldig tydelig at jeg var muslim. Jeg snakket bare om islam en periode, ikke om politikk i det hele tatt. Nå har jeg funnet en balanse. Jeg visste at jeg hadde konvertert for de riktige grunnene, det var ikke et opprør. Du kan si at jeg først fant religionen, og så meg selv i religionen.

Han har droppet de symbolske klærne til daglig nå, men trekker kjolen over hodet og balanserer den hvite lua på hodet for fotografen.

Det var i hans konservative periode som muslim at han ble dratt inn i samfunnsdebatten. Det starta med demonstrasjonen mot Mohammad-karikaturene i 2010. Der ble han knytta til Mohyeldeen Mohammad, som i sin appell på Universitetsplassen advarte mot 11. september på norsk jord, og som siden ble en av frontfigurene i gruppa Profetens Ummah.

– Jeg var i et lukka miljø i en periode. Jeg ble kjent med Mohyeldeen rett etter at jeg konverterte. Han var fra Larvik og gikk i moskeen i Tønsberg, så det ble naturlig å være sammen med ham. Han var en helt annen person da jeg ble kjent med ham. Jeg husker vi sto og pakket varer i butikken og bar dem hjem for kundene, og at vi var på gamlehjemmet og sykehjemmet i Larvik. Han snakket om hvor viktig det var å være tolerant og åpen. Han var en ordentlig hyggelig kar.

Yousef hadde begynt å mistenke at vennen hadde et syn på islam og Vesten som det var umulig å forstå. Han visste at Mohyeldeen hadde bilder av tvillingtårnene rett før flykrasjet som utløste «krigen mot terror» og Osama Bin Laden på sin Facebook-side. Etter demonstrasjonen i 2010 skjønte Yousef at Mohyeldeen var den samme personen han hadde vært på nettet, den islamistiske ekstremisten, også i virkeligheten.

Etter demonstrasjonen ringte telefonen dag og natt i en uke. Plutselig var det Yousef mediene ville ha tak i hver gang islamistene gikk ut med noe.

– Etter at Moyheldeen sa det han gjorde på den demonstrasjonen, og senere gikk inn for å steine homofile, da kunne jeg ikke la være å si noe. Jeg var avbildet ved siden av, og navnet mitt sto i alle artiklene.

Han fikk høre at det han hadde å komme med var fornuftig, og begynte å tenke at dette var noe han ikke var så dårlig til: å skrive og snakke om ting han syntes var viktig. Han ble en slags ufrivillig samfunnsdebattant, med en unik mellomposisjon – en moderat muslim som turte å ta til orde i offentligheten, turte å være en motvekt.

– Jeg står på en måte i midten, og kan snakke på vegne av begge grupper. Jeg vet hvordan det norske samfunnet fungerer; de fleste muslimer tenker at kritikk skal foregå under fire øyne, at du skal ikke snakke stygt om andre offentlig. Det har jeg fått mye kritikk for, for eksempel for at jeg har tatt et offentlig oppgjør med Profetens Ummah.

Når islamistene tar hele skittentøyvasken offentlig, tror hele det norske folk at alle muslimer er enige, tenkte Yousef. Noen må svare dem, må enten være kritiske mot det eller komme med et alternativ. Det var ikke sånn de fleste muslimer anså islam for å være. Dette var ikke sånn de så på religionen sin. Yousef så kritikken som en mulighet.

– Kritikk er noe vi trenger. Jeg er fan av religionskritikk og prøver å få de fleste muslimer til å bli det samme. Vi trenger utfordringer, vi kan ikke bare snakke med hverandre og være enige hele tiden. At folk konfronterer meg gjør at jeg får et mer reflektert forhold til min religion.

Nede i stua lukter det tacomix-krydder og ekstra ost og rømme. Det gjøres litt ekstra stas på Yousef, eller skal vi si Per, i dag. Janne forteller om hvordan Per var som liten, historien triller ut like rett frem som sønnen fortalte i bilen.

– Per har aldri vært helt A4, sier hun.
Den lille familien ser på hverandre og smiler. Det er tydeligvis en underdrivelse. Per var mer enn ikke «helt A4», og seks år da de fikk beskjed om at han ikke kom til å kunne lese og skrive. Vanlig skole var utelukket, sågar muligheten for at han skulle få seg en «vanlig» jobb som voksen.

– Vi har bygd ham opp gradvis, forklarer hun. Vi stilte få krav, men de få kravene har vi holdt på. Han har trengt riktig oppfølging hele veien. Der han har svake sider, har vi måttet framheve de sterke.

Asperger-diagnosen førte med seg en enorm interesse for noen få ting og tilsvarende likegyldighet overfor andre ting. Han lærte tysk på tre måneder for å kunne kommunisere online med dataspillvenner, men han klarte ikke å konsentrere seg om å skrive stiler på skolen.

Per kunne være for mye å takle for vennene sine som barn. Han skjønte ikke når de ville være i fred og når de ville leke. Han kunne være slitsom når han ikke forsto de sosiale kodene.

– Men da jeg sleit ut venna mine, lagde mamma fredagsklubb med actionfilmer, brus, popcorn og pizza – så jeg også kunne ta vare på dem, sier Yousef.

Moren til Yousef har vært aktiv i ADHD-foreninga hele veien, og far har diagnosen selv. De visste hva som skulle til; de måtte bygge opp trygge rammer rundt ham.
Da Per gikk på ungdomsskolen kunne han få så voldsomme raseriutbrudd at Janne måtte holde ham fast. Han slapp det ut hjemme, for på skolen så han hvordan bestekompisen ble mobba. De andre skjønte hvilke knapper de skulle trykke på for å få ham til å «klikke» og kaste stoler rundt i klasserommet.

– Jeg så hvordan han ble mobba, og visste at hvis jeg slapp ut sinnet mitt på skolen, så ville jeg bli behandla på samme måten.

Nå får Yousefs ekstralager av energi andre uttrykksformer, forklarer far John. Han har forholdt seg rolig i sofaen, men kommer med sindige innspill til samtalen med jevne mellomrom.
– Jeg er ikke sinna inni meg lenger, sier Yousef.
– Jeg raste fra meg som liten og har ikke tatt det med meg som voksen. Når folk skriver sjikanøse meldinger til meg på nettet, er det bare en enda bedre grunn til å være saklig, sier han, før han blir med fotografen på gangen for å ta flere bilder.

– Han tar seg jo fremdeles helt ut, fordi han ikke merker at han er sliten, fortsetter John.

– Han kan hoppe rundt i sofaen her hvis han ikke har tatt medisinen sin.

John forklarer at Per har lært seg de sosiale reglene veldig godt, men at han bruker mye krefter på å følge kroppsspråk og ironi. Når jeg ser spørrende på ham – Yousef har jo sittet i flere timer i bil med to vilt fremmede og pratet i vei som en foss – legger han til:

– Du må huske at dette er hans hjemmebane; dette interesserer ham. Dere har han snakket med på forhånd, han visste hva dere skulle snakke om og hvem dere var. I en annen situasjon, med masse ukjente på et møte i forbindelse med jobben, må han konsentrere seg for å skjønne om folk mener noe annet enn det de sier.

Det er vanskelig å unngå tanken om at Yousef kan være et lett bytte i offentligheten.

– Det tror jeg ikke han tenker på, han har ikke det filteret, tanken om at «dette kommer til å skape bråk, det bør jeg kanskje ikke gjøre». Per tenker ikke på konsekvensene der og da, de kommer først etterpå.

– Jeg er jo redd for at Bhatti og gjengen skal komme og ta ham, sier Janne.

– Det går bra, mamma! kommer det fra gangen.

Yousef har ører på stilk, kan John fortelle.

– Han hører hva vi snakker om her nede selv når han er oppe på rommet sitt.

Far tror ikke det kommer til å skje sønnen noe. Når Yousef får oppmerksomhet i media, får han også flere kontakter: Det er flere som kjenner ham, som kan ta vare på ham.

– Men vi blir veldig letta når han skriver at han kommer hjem, at han er OK, skyter mor inn.

Vi har utnyttet gjestfriheten til den lille familien lenge nok. Yousef leser høyt et usedvanlig ufint innlegg noen har postet på veggen hans i kjølvannet av PST-debatten mens han følger oss ut i gangen. Han kan ikke annet enn å ta anklager om at han er en pedofil barnemorder med en klype salt. Om ikke annet, gjør motstanden ham sikrere i sin tro.

– Valget jeg har tatt, får folk til å hate meg. Jeg har fått så mange grunner til ikke å være muslim. Hvis jeg ikke var helt sikker nå, så hadde jeg gått ut av det igjen.